There and Back Again

Home sweet home

2009-12-05T12:33:00.000-08:00

I skrivende stund er det 6 dager til avreise Norge. Ikke verst. Vi gleder oss stort til kuldegrader og norsk jul :)

Siden sist har vi altså vært på ferie i Lamu, og deretter på en ukes opplegg i Tana River. Der opplevde vi en liten bit regntid - veiene ble til elver. Fascinerende, og veldig skummelt å kjøre motorsykkel på gjørmeveier. Vi lever farlig her i Kenya.

På vei hjem stoppet vi et drøyt døgn i Malindi, bare for å ha gjort det også. Og det var vi glade for at vi gjorde. Fikk sett litt av byen, litt av bygda, og spist italiensk is og hørt kenyanske unger skrike "Ciao! Ciao! Caramella!" .... Hva i..? Italienerne har invandert kystbyen... Men greit å oppleve.

Nå er vi endelig "hjemme" i Mombasa. Veldig godt. Nå skal det pakkes. Og vasker. For hånd.

Etter vi har gjort oss ferdig med Mombasa er det tog til Nairobi på tirsdag, og fly hjem til Norge på fredag. Det blir bra!

So long :)

Lamu - Himmel på jord

2009-12-05T12:10:00.001-08:00

Nå har vi hatt en uke med ferie i Lamu. Og det var bare helt fantastisk. Skal tilbake til en dag.

Esler i gatene, trange smug, damer i sjal, lange hvite strender så langt man kunne se, safirblått vann, snorkling, grilling og bål på stranda, hei-hå, en flaske med rom......

En veldig bra ferie :)

Mor & Far på besøk

2009-11-21T00:48:00.000-08:00

Reiseteam Mombasa har hatt besøk hjemmefra, og har hatt stor glede av det. Pappa HC kom å møtte HC og Sol i Nairobi den 5.november, mens Lisa-Marie tok flyet ned til Mombasa for å møte mor og far på Moi International Airport den 6.november. Det var stor stas.

Jeg hadde selvsagt store planer om å stå klar på flyplassen når mamma og pappa ankom, gjerne med en pose ”Out Of Africa”-nøtter og bananer. Slik gikk det ikke. Det finnes det en lang forklaring for. Det begynte med at pappa sendte melding om at de var forsinket, fortsatte med trafikkork, mye tuting, og en mann som prøvde å dra matatusjåføren min ut av vinduet, og endte med at jeg kom flyvende uten hjelm på en motorsykkel. Men gjensynet var stort, åkke som. Og jeg hadde faktisk nøtter og bananer med…

Veldig gøy at mamma og pappa har fått oppleve litt av hverdagen min her i Mombasa. Så slipper jeg å skravle hull i hodet på dem når jeg kommer hjem. De har også fått være med på alt opplegget jeg har drevet med denne uken, pluss litt ekstra, så det ble virkelig litt av en ferie for dem!

Noe av det vi har gjort:
- Tok dem med på alle yndlingstedene våre
(Kalabaza Restaurant, Shelley Beach, Mama Mgina Drive…)
- Barnehjemsbesøk på Miji Wa Salama Children’s Home

Vi delte ut flere kilo med ting&tang som foreldrene våre hadde med seg hjemmefra. Og det ble tatt imot med glede, sang og dans. Tusen takk til alle som bidro J
- Pirates Beach og båttur i ekte turistånd, med snorkling i Det Indiske Hav
- Likoni-venting
- Dagstur til Tanzania. Vi drakk en brus, og dro tilbake.
- Trasket en tur på landsbygda, og sett på grønne
- Sett den største firfirslen jeg noen sinne har sett. (Når døde dinosaurene igjen?)
- Matatu og Tuk-Tuk (Ja, vi fikk mamma inn i en matatu til slutt…)
- Strandliv
- Mat til barn
- Mye god mat
- Nordmanntid med Flåklypa

- Demonstrert god pruting
(Tror forhandlingssjef Trond Tveit Selvik ble en smule imponert faktisk)

Her kommer noen bilder i hulter til bulter...

Også veldig morsomt at de fikk se hvordan jeg bor. Pappa tok seg en rundtur, kom tilbake og sa: ”Det var da ikke så ille det her”. Mor derimot, etter hun hadde fått sett seg om: ”Jo vet du hva, det var verre!” Så da vet jeg det. Pappa tror på alt jeg sier, mamma tar det med tre klyper salt.

Ellers tror jeg mamma og pappa syntes datteren maste fælt på dem.. ”Husk solkrem nå da” og ”Må du virkelig ha med det kameraet pappa?”. Jeg var like masete og engstelig for dem, som det kenyanerne var for oss, da vi først kom hit. Og det var jo ganske så irriterende. Men neimen om noe skal skje på min vakt! Man kan jo si at det ikke var helt grunnløs masete da, i og med at pappa dro hjem med merker rundt halsen etter episoden hvor en kar prøvde å ta kameraet fra han, og både mor og far var nokså røde i fjeset… Men noe må de da ha som bevis for 10 dager i Kenya!

Etiopia - mitt Utopia

2009-11-21T00:45:00.000-08:00

Vi var altså på African Youth Summit 2009, i Addis Ababa fra 28.oktober til 5.november. Og det var faktisk en veldig bra uke med masse bra mennesker. Litt rocky start, men det tok seg fryktelig opp på slutten.

Vi var jo ikke helt i målgruppen, så det ble en del lange timer på en hard stol. Dette var hva som ventet oss:
This summit is not:
- an event
- an opportunity to see Ethiopia
- a holiday
… så da røk jo alle våre visjoner om hva denne uken skulle være.

Men vi lærte da ett og annet nyttig. Vi var flere ”vestlige” gjester til stede på samlingen, så vi tok oss noen få friheter, som å ikke alltid å være til stede... Kan jo ikke være i Addis en hel uke, uten å se noe mer enn veien til og fra flyplassen! Det er jeg glad vi gjorde. Man skulle tro Kenya og Etiopia var to nokså like land, men neida! De er så anerledes de kan få blitt.

Så dette er Etiopia for meg:
- Blåe bobler & ladaer – overalt!
- Høyrekjøring
(nå er jeg helt desorientert når det kommer til bilkjøring, og har bestemt meg for ikke å kjøre bil før mars en gang…)
- Søte mennesker, de fleste er veldig pene, også sier de ”ishi” hele tiden. Ishi, ishi, ishi… Supersøtt!
- God mat, masser av det
- Fengende musikk
- Mange nye bekjentskap
- Aj = Nei
(Så når en gategutt henger seg i armen din, roper du ”Ajajaj”)
- Au = Ja
(Så når noen skader deg, bør du passe deg for å si ”Au”)
- Bakvendtland DeLux! Tid og dato var helt på hodet…
2009  2002, nyttår i slutten av september, og jul i januar.
Klokka 12  klokka 6, 11  5, 10  4, og så videre… Superforvirrende!

Hva opplevde jeg der?
Flere timer med venting på et kjøpesenter, hvorpå vi ble beskyldt for å sumle og sinke..?

Løve Zoo i Etiopia er beviset på at dyr har det best i frihet. Fy. Og at europeere kan behandle løver bedre enn landsmenn tydeligvis gjør…

Addis rundt med minibuss (i flertall)

Pick Pocketing! En mann som passerte prøvde helt klart å dytte noe ut av lommen min. Jeg ble så forfjamset at jeg ikke klarte å bli sint, bare snudde meg og stirret etter mannen med munnen på vidt gap. ”That man just tried to pick my pocket!” Tror det var turens speningstopp.

Taxi turer. Hver eneste gang vi tok taxi (alle begge to gangene), så gikk søren meg bilen tom for bensin! Også måtte vi rulle den ene i gang, bakover en bakke på en motorvei…

Nordmannbesøk! Camilla og Thomas var i Etiopia, så vi møtte med dem. Helene og Kristina, som er med i CfC og hoster i Etiopia, ble også med. Utrolig koselig!

”Min første matforgifting”, og dermed ”mitt første klinikkbesøk” med påfølgende ”min første antibiotikakur”
Så da jeg var på klinikken 02.11.2009, så var det altså i Etiopia 23.02.2002

Konsert, blanding av mix av Norge og Etiopia

Bar i Etiopia, må jo prøves…

Turen til flyplassen var en ganske så interessant kulturopplevelse. Vi skulle ha dratt kl.tidlig, men endte opp med å dra kl.sent. Som i to timer senere. Og da har jo nordmennene begynt å få litt nervøse tiks. Og det hele var så rart, for vi ventet på noen deltakere i all evighet, og da det bare var en person igjen, da dro vi fra han. Han fikk ta en taxi. Når vi først har ventet så lenge, så kan man jo ikke vente i 10 min til! Det går ikke… Og da vi kom til flyplassen, var nordmennene raske med å komme seg inn, og vi stod først i køen. Men hvordan ble vi de siste av gruppen til å komme oss på flyet? Jo, det er tydeligvis litt av en snikekultur. Spesielt hvis man er seint ute. Det er som om man får fripass eller noe… Sære greier! Håpløst for nordmennene som er vant til å vente på turen sin, med andre ord. Men vi barska oss da opp til slutt, kom oss på flyet!

Så en flott tur til et lite Utopia av et land !

Running for Motherland

2009-11-21T00:43:00.000-08:00

Vel gjennomført maraton !

Småplukk fra en sofa i Nairobis farligste strøk…særlig!

2009-10-26T05:04:00.000-07:00

Nå er det en stund siden forrige blogginnlegg ja. Og det beklager jeg. Men slik blir det bare innimellom. Lev med det.

I skrivende stund ligger jeg syk i en leilighet i Nairobi, mens de andre er ute å spiser. Vi ankom ved mørkets frembrudd i går kveld, og tok inn hos Maren og Mattias i Pumwani, Nairobis farligste strøk. Ledelsen for YWCA i Nairobi var tydeligvis ikke klar over at vi skulle komme i går, noe som ble klart da vi ringte fra bussen for å høre med transport fra busstasjonen. ”What, are you arriving today?” Ehm, ja, vi satt da på bussen vi. Så da måtte de hive seg rundt og ordne med kost og losji til oss. Men vi ville heller til Maren og Mattias – mye mer hygge enn YWCA Hostel, tenkte vi.

Men det kom da en sjåfør for å kjøre oss. Han var meget så bekymret over det lugubre strøket vi hadde tenkt oss til. Men ingen fare, komplekset til St. John´s Community Center hvor Maren og Mattias har egen leilighet, er godt bevoktet. Høye murer og vakter rundt det hele. Ja, det er faktisk så trygt at vi hadde problemer med å komme oss ut i dag tidlig…

Noe som bringer meg inn på noe annet. Hva har vi bedrevet tiden med i det siste?

Jo, i dag deltok vi alle mann alle, på hver vår måte, i Nairobi Marathon. Maren løp 10km, og hadde alt for mye energi da hun var ferdig. Hans Christian og Mattias løp ”Full Marathon” på 4,2 mil – vi er superstolte. Sol og jeg hadde meldt oss på en litt mildere versjon, nemlig Family Fun. Takk Gud for det, for jeg hadde ikke vært i stand til å løpe i dag…eller noen annen dag for den saks skyld… Men vi hadde det mektig gøy! Det var felles oppvarming, du kunne få ansiktsmaling og ballonger, og under den 3km lange marsjen fikk Sol gleden av å tråkke på en klovn som hadde ”besvimt”. Er ikke det bare alles drøm?

Ikke bare fikk vi überkule T-skjorter, vi fikk også løpe (eventuelt gå) for en god sak! For det første går påmeldingspengene til foreldreløse barn, og for det andre hadde vi bestemt lage en innsamlingsaksjon ut av det hele. ”Running for Motherland”. Det har nemlig vært en brann i Motherland, et slumområde i nærheten, og 80 familier har blitt husløse.
Check it out:
http://mareniafrika.blogspot.com/2009/10/running-for-motherland.html

Hva har vi drevet med ellers de to siste ukene?

Vi har hatt studieuke. Nå har vi levert vår første oppgave til Høyskolen i Oslo, og har dermed ingen flere ”pressing matters” eller ting vi må gjøre. Nesten i alle fall. I alle fall ikke like stressende. Og vi kan sende skolebøkene hjem med mamma og pappa, når de kommer i november. Det tror jeg er det beste ved det hele.

Vi har plukket søppel. ”Likoni Clean-Up”. Hvitmaling av steiner, og all søppel som lå og slang omkring på aktivitetssenteret til YWCA på Likoni ble samlet opp. Litt demoraliserende og se at de bare brant all søpla etterpå, men…slik gjør man det i Kenya! Noe av grunnen ligger også i at de som skulle hente søpla ikke kom. Og når folk fikk brus på slutten, tror du de klarte å hive korken i søppeldunken? Nei. Men. Rent ble det da likevel! En god følelse å ha gjort noe helt konkret.

Vi har vært en helg i South Coast, ved Diani Beach. Greit nok, det var egentlig ikke en helg. Det ble heller en hyperferie på under 24 timer, men det var riktig så godt. Det er et helt nydelig fantastisk

Vi har blitt klusset på med hårfarge. Vi var på et slags ”dagbarnehjem” i samarbeid med YWCA, og der drev de med så mye rart. De lagde klær, såpe og kaker, og de kunne hennamaling. Bare tydeligvis ikke så godt som det bildet vi fikk se tilsa. Henna er vel opprinnelig en asiatisk dekorasjonsform, hvor man pynter hender og føtter med vakre mønstre. Den hennaen vi fikk var heller…ikke så fin. Det kom ei jente med asiatisk svart hårfarge og en pinne – og begynte å skrible løs.

Vi har møtt mange nye mennesker. Det er helt fantastisk hvor mange mennesker man begynner å snakke med når man er ”ute i verden” over lengre tid. Mitt inntrykk i alle fall. Og det er også bemerkelsesverdig hvor fort man blir ”kompiser”, bare fordi man har noe til felles – for eksempel at man kommer fra Norge, eller et annet vestlig land for den saks skyld. Vi har blitt kjent folk fra Norge (blant annet vennene til Åse, som vi tok fly med ned hit – verden er liten!), Sverige, Canada, USA, Tyskland, og UK – mange fra UK! Artig. Jeg koser meg. Det er gøy. Også må man prøve å leve litt i nuet. Være litt spontan, slik at når noen sier ”Hei, bli med oss til South Coast”, så svarer man ”Ja, klart det!”

Ellers har jeg vært på min andre utflukt i Mombasa by på egenhånd. Og det går jo fint som bare det! Så mamma kan puste lettet ut, sammen med HC.

Og nå er vi altså i Nairobi. Skal reise til Etiopia på onsdag, for å være med på en African Allianse-konferranse. Så nå er vi spent på hva som ligger i vente.

Det var alt for nå. Tror jeg. Må legge meg til å sove før feberen tar knekken på meg.

”Kwaheri, so long, take care!”
(Direkte sitat fra den lengste telefonavslutningen jeg har hatt med en kenyaner. Jeg var i sjokk.)

Surprise visit from Nairobi !

2009-10-10T06:37:00.000-07:00

Vi har jo hatt en del kontakt med Maren og Mattias, det andre reiseteamet i Kenya. Vi visste derfor at Mattias hadde bursdag nå på onsdag som var, og at Maren var syk. Stakkars Maren som lå hjemme på sofaen og var syk, hun hadde til og med ringt oss på fredag morgen fordi hun kjedet seg så fælt... Men hvor var hun egentlig? Jo, akkurat ankommet Mombasa.

Det var helt hurra-meg-rundt og heisann-hoppsann da de plutselig dukket opp på YWCA i Likoni. Jeg fikk helt sjokk! Vi skal jo reise med dem til Etiopia i slutten av oktober for en African Alliance-konferranse, og vi har snakket mye om at "Åh, nå er det bare to uker til vi sees igjen" og blablabla... Lure Maren; forrige gang vi pratet på Skype, sier hun "Snakkes plutselig" da vi skulle si hadet. Og vi ante fred og ingen fare, mens de la ville planer om en langhelg i Mombasa...

Så nå koser vi oss fælt med nordmannbesøk. Jippi :)
(Bilde: Maren og Angela)

...med hakke og spett!

2009-10-10T06:08:00.000-07:00

Vi har tilbrakt en uke med miljøgruppa Active Youth, og hva har vi gjort? Jo, vi har gravd hull i bakken.

Active Youth er en gruppe ungdommer som har dannet en miljøgruppe under YWCA, og som jobber for å etablere seg som en selvstendig organisasjon. Lederen heter Daniel Saya, og er en skikkelig ildsjel. Han har mange tanker og idéer, og kan innimellom (etter min oppfatning) stille de rareste spørsmål om Norge og vårt samfunn, med våre organisasjoner, vår kultur og våre normer. Men det blir interessante samtaler ut av det - her har man kulturell interaction på høyt nivå!

De jobber selvsagt også for miljøet, og treplanting er en skikkelig hit i Kenya. Ikke bare er det bra for å redusere CO2-mengden i atmosfæren, men det hjelper også til å kjøle ned klima (og det skal ikke jeg stille meg i veien for). På den måten får skolebarn også litt skygge, noe en rektor vi snakket med syntes var utrolig essensielt... Trærne som plantes hjelper også til å holde på fuktighet, slik at jorda ikke tørker ut i like stor grad og fremdeles kan anvendes til matproduksjon, and so on. I Kenya er tørke nemlig et stort problem, noe fordi vannlagrene og organiseringen av disse har vært forberedt i liten grad, men også på grunn av de store klimautfordringene hele verden står ovenfor. Her i Kenya har vi virkelig sett viktigheten av "Climate Justice". Det er en ganske håpløs situasjon for en selvforsynende bonde når jorda hans er så tørr at den sprekker opp...

Så i påvente av regn har vi gravd hull i jorda. Min måte å "redde verden på" for øyeblikket - med hakke og spett!

Dette arbeidet skal forresten ikke undervurderes, det er tungt arbied. Og jeg fikk faktisk et par blemmer. Men, det er jo grenser for hvor store anstrengelser gutta lot oss utsette oss for... Må jo huske på at vi for det første er lyse i huden og ikke tåler å være så mye i den stekende, brennende sola. For det andre er vi jo tross alt jenter... Jeg fikk da vist dem at jeg faktisk fikk til jeg og, fikk til og med et anerkjennende nikk, men ja. Får vel krype til korset og innrømme at det nok hadde tatt lang tid om jeg skulle gjort alt selv. Greit med litt mannkraft og! Selv om det skal nevnes at de var sånn omtrent 10 stykker til å grave ett hull, og brukte nærmere 20-30 minutter på det...

Snikfotografering! - Om kenyanere og mobiltelefoner

2009-10-08T06:41:00.000-07:00

Du står å nyter utsikten på ferga, og aner fred og ingen fare mens du betrakter det grønne vannet, den blå himmelen og solen som stråler brilliant. Idyll idyll.

Så snur du deg rundt for å se på menneskemengden som er stappet sammen på ferga som sild i tønne. Plutselig hører du en digital knipselyd; den lyden som kommer når du tar bilde med mobiltelefon. Du ser deg rundt, og merker at det står en mann med mobiltelefonenen godt synlig rettet mot deg. Det kommer en knipselyd til, og så legger han mobilen i lomma.

Passe forfjamset ja, men er det første gang? Neppe.

Mobilkulturen i Kenya er nokså anderledes i Norge. Ja, selvsagt har vi hatt tilfeller av folk som er blitt snikfotografert med mobiltelefon, og hva annet ber man om når man går rundt i Mombasa som et vandrende fascinasjonsobjekt?

Her er i alle fall noen småting jeg har lagt merke til angående kenyanere og mobiltelefoner:
De har ikke funnet lydløs-knappen!
Man hører mobiltelefoner hele tiden. De er høylydte og jalla. Og de må jo bare mangle en lydløs-knapp, i og med at ingen klarer å finne den. Hvis jeg hadde fått ett øre for hver gang en mobil forstyrret en samling... For enhver anledning så er det minst en mobiltelefon som ringer; i kirken, i møter, når man ber, når man har en privat samtale, i undervisning, og ikke minst hvis det er en tale av noe slag.

Mobil er bare superkult
Slik som jeg har opplevd det, er ikke mobilbruken så veldig diskret heller. Hvis noen hadde glemt å skru telefonen på lydløs i Norge, ville man blitt kjempeflau når telefonen forstyrret noe som pågikk, og stresset med å få skrudd den av. Her, i Kenya, virker det derimot som om det er litt stas når telefonen ringer; de er nemlig ikke så veldig raske med å dempe den sinnsykt høye jallatonen, og i stedet for å skru av telefonen, så tar de den og begynner å snakke i stedet. Noen løper ut i hui og hast, mens andre blir sittende midt i undervisningen, møte eller what ever å snakke lavmælt. Og hvis telefonen ringer under en bønn, da ber man selvfølgelig ferdig før vedkommende som eier telefonen tar den. Jeg har til og med opplevd at en mann svarte telefonen og gikk, for så å komme tilbake tre minutter senere - midt i sin egen tale!

Fjortizzzzz.......
Det er ikke et sjeldent syn å se ungdommer (og voksne mennesker i noen tilfeller) sitte samlet rundt en mobiltelefon og digge til musikk. Veldig tøft.
Og de sender helt syke meldinger noen av dem...

"May u wake up in the arms of AnGELS & EVery dREam of yours FalLS on God'S lap so that He can take Your HoPES & make ThEM UR LIFE! Hav a lovly wekend!"

...men det er da bare kos!

Brå avslutning!
I Norge kan det forekomme slike kleine "Ok, hadebra", "Ja, hadebra ja", "Ja, ha det godt", "Ja, du også", "Vi snakkes om ikke så lenge", "Neida, vi prates nok fort igjen", og så videre, og så videre, og så videre...
Kenyanere, i alle fall de jeg pleier å snakke med på telefon, kan gjerne legge på før samtalen i det hele tatt er slutt for min del! De kan ringe deg for å spørre om noe, og med en gang de har fått svar på det spørsmålet sier de "Ok!" og legger på raskere enn svint.
Og noen ganger kan jeg stille et høflighetsspørsmål som "Hvordan har dagen din vært?", og da svarer de ett eller annet helt uhørlig, og legger på.

De babler og skriker i vei...
Selv om de snakker nesten uhørlig når du virkelig trenger å høre hva de sier til vanlig, skriker de nokså høydt i telefonen. Og snakker i et forrykende tempo - det er en utfordring å få med seg alt de sier, delvis fordi de snakker så fort, men også delvis fordi man må holde telefonen på en armlengde avstand...

Mer kommer jeg ikke på i farta, kos dere... :)

"Dodging bullets..."

2009-10-05T09:02:00.000-07:00

I dag har vi nesten satt hjertet i halsen to ganger; vi trodde nemlig at vi skulle få skikkelig "reprimands" av ledelsen i YWCA. Der kan dere se hvor nervevrak man kan bli av å gå på tærne. Kulturforskjeller altså!

OK, let me break it down to you:
Når vi nå har bodd på YWCA Guest House i Kizingo, på Mombasa Island, har vi ikke fått noen særlig innføring i normer og regler på hotellet. Hvis man ser bort i fra de tre A4-arkene som henger på rommet. Der står det blant annet at vi skal kle oss anstendig når vi beveger oss fra dusjen til rommet, levere nøkkelen i resepsjonen når vi går, og så videre. Så det har vært en gradvis tilvenningsprosess fra vår side, kan man si. Men, det vi ikke vet så mye om er innetider. Vi har jo ingen innetider sånn konkret, men vi har fått anbefalt å ikke være ute til så mye senere enn 8 om kvelden, og da må vi bruke andre transportmidler enn beina våre, av sikkerhetsgrunner.

Men, i går så kom vi litt veldig mye seinere hjem enn 8. Og selv om ingen egentlig kan kjefte på tre voksne mennesker for det, var hjemkomsten preget av en slik "nå sniker vi oss inn etter en kveld på byen"-følelse. Og det er jo tullete. Men likevel, man vet jo aldri. De kjønndeler jo etasjene her, mener jeg!

Første hjerteklapp fikk vi dermed i dag tidlig, da vi møtte Phidilia som er kontaktpesonen vår.
Phidilia: "There is some urgent matters that we have to talk about. I'm sorry we weren't clear about this before..." og her var det jeg holdt på å sette hjertet i halsen av frykt for en skjennepreken. Men, det viste seg at hun bare måtte fortelle oss at vi må flyttes til gjestehuset på Likoni, aktivitetssenteret på fastlandet. Det kommer nemlig et stort selskap stamgjester, og for å få plass til dem på Kizingo, må de flytte oss. Altså, årsaken er fordi de ikke vil miste kunder, og har da ingenting med vår oppførsel å gjøre. *phu*
Bullet number one - dogded.

Andre gangen var da hovedmanageren for de to gjestehusene kom å sa hun måtte ta en alvorsprat med oss. "I really need to talk to you for a minute." Vi ble med inn på kontoret, nysgjerrigheten pirret og nervene på høyspenn. And off she went. Hun hadde blitt oppringt av bestyrelsen på gjestehuset i Kizingo, for de hadde noe de måtte vise henne. Noe de hadde funnet på mitt og Sols rom. Noe i en viss rosa toalettmappe... Noe som hadde forstyrret dem så mye at de følte de måtte ta kontakt med manageren, slik at hun kunne ta opp dette med oss.

Og det var her hjerteklappen begynte. Jeg så for meg "moral og etikk"-preken i forbindelse med prevensjonspiller. Eller hodepinetabletter, for alt jeg vet! Men vet dere hva det var? Sol hadde ikke klart å lukke toalettmappen sin slik at det var en liten glippe. Og i den lille glippen kunne man se noen pengesedler. Og det var å friste personalet. Og slike godtroende mennesker må man ta et alvorsord med! Selv gode mennesker kan bli besatt av djevelen..

Så, denne alvorspreken handlet altså ikke om vår eventuelle dårlige oppførsel, men heller om hvordan vi må begynne å tenke på menneskehetens svakheter.
Bullet number two - dodged!

Nå har vi funnet en perle blant de sjeldne - en restaurant med god mat og TRÅDLØST INTERNETT. Og beliggenhet? Fem minutter med TukTuk fra YWCA Guest House, og rett ut i havgapet. Og hvor mye må vi betale for denne luksuriøse internettkoblingen? Ikke en døyt. Men det hjelper jo på at vi bestiller en brus til 8 norske kroner, eller en middag til 19 norske kroner. Befinner oss i Seventh Heaven...

Her forleden kunne vi se hvaler fra her vi sitter nå. Hvaler altså - helt ekte levende ville hvaler! I havet! Rett utenfor her!

Og dere skulle forresten sett månen nå - den er helt orange og henger nesten ned i havet!

God kveld for nå, nå må jeg TukTuke hjem og pakke. Det var jo tross alt i dag tidlig vi fikk vite at vi måtte flytte. "Vil dere flytte i kveld, eller i morgen tidlig?" Er ikke så mange valgmulighetene da nei, jeg har jo tross alt pakket alt ut av den 150 liters store bagen min...

It's fun to stay at the YWCA Guest House

2009-10-04T10:52:00.000-07:00

Som sagt så var ikke fascilitenene på “the Y” noe særlig å skryte over akkurat. Men vi kan ikke klage, doene flusher ned som bare det og lårmusklene har godt av litt styrketrening. Det synes slik at de andre som bruker doene, følger regelen fra filmen ”Meet the Fuckers”; If it’s yellow, let it mellow. If it’s brown, flush it down… Alltid koselig. Noe av forklaringen kan vel ligge i at vi bor på bakkeplan, sammen med mennene, mens kvinnene er plassert i andre etasje. Ikke vet jeg, men menn har kanskje ikke samme behovet for å trekke ned etter seg. Miljøvennlig.

Dusjene er greie, god stråle og man sklir i alle fall ikke på sementgulv. Det har jeg i så fall til gode å erfare. Det farligste som har skjedd i forbindelse med dusjing er at jeg holdt på å snuble i et innsekt større en storetåa mi, som lå og sperret inngangen til dusjen…
Dusjen er forøvrig et rom med et vannkanneliknende dusjhode. Men funker fett. Jeg er fornøyd, så lenge ikke kjolen min blir våt. Den må forøvrig henge inne i dusjrommet, for vi må kle oss anstendig når vi går mellom rommet vårt og fellesdusjen. Ikke noe håndklebekledning her nei! Og det er jo egentlig ganske praktisk, for vinduet i dusjrommet er ikke akkurat tildekt. Det er faktisk ganske gjennomskuelig, hvis man tar det store hullet i glasset med i betraktning. Men så vidt jeg kan skjønne er det ingen som klarer å se inn til meg i dusjen. Det er nemlig en tre meter høy murvegg rett utenfor. Så om noen prøver å klatre opp, hører jeg forhåpentligvis pusting og pesing i god nok tid til å knabbe til meg kjolen min – og her kommer det praktiske – og dekke meg til. Så jeg har en plan! Og ingen kan vel benekte at det er ganske så eksotisk å se den blå himmelen og palmene som svaier i vinden mens man står i dusjen..?

Når man bor på et nytt sted er det alltid spesielt én ting man er opptatt av: Hvordan er maten? Og hvordan er maten på YWCA Guest House? Jo… Det man må huske på er at matvanene i Kenya er nokså forskjellige fra i Norge. I Norge så er frokosten et viktig måltid, lunsjen er som regel ganske lett, også spiser vi heller en skikkelig middag. I Kenya derimot, her er frokosten bare noe lite man tar for å holde seg i gang til lunsjtid, lunsjen er stor og kan ofte bestå av ris eller en blanding av bønner og mais, litt grønnsaker (greenich eller noe, som faktisk er en klase med grønne saker) og kanskje noen chapati attåt, mens middagen er ganske seint på kvelden, 7-8 tiden. På gjestehuset består frokosten av doughnuts og te, mens middagen består av ris eller ugali (en slags maisstappe), kjøttsuppe (eller suppe med noen fettslintrer om du vil) og kål. Hver dag. Hittil i alle fall. Alt i alt smaker det jo godt, men kan vel bli litt ensformig i lengden. I helgene serverer de lunsj også. I dag spiste jeg noe jeg trodde var poteter, uvanlig søte poteter, det skal sies. Halvveis ut i måltidet innså vi at det var kokte bananer. Veldig godt! Her har de nemlig spesielle bananer for matlaging. De smaker herk hvis man prøver å spise dem som vanlige bananer. Altså; spesielle bananer for koking – ikke prøv dette hjemme!!

Ellers sa vi jo at vi fikk en heller kald velkomst med lite oppmøte. De som derimot møtte opp i flertall var flaggermusene! Det er sykt mange flaggermus her på ”the Y”, og de er ikke akkurat små. Jeg trodde først det var kråker som drev og flakset rundt, men fikk tatt dem i nærmere betraktning da en flaggermus nesten fløy inn i oss på vei til rommet. De er egentlig ganske fryktinngytende. Jeg har hørt at flaggermus liksom skal være redd for lys og så videre, men ikke de i Kenya nei! I alle fall ikke de utenfor døra mi…

Men jeg må jo bare innrømme det at området rundt der vi bor gjør opp for alle fasiliteter som kommer til kort – hvis jeg konsentrerer meg hardt nok kan jeg høre havet i søvne! Eller… det er i alle fall ikke lange biten å gå rett ut i havgapet. Og det er bare helt fantastisk. Skal man bo på et så varmt sted som Mombasa, MÅ man bo ved havgapet – det eneste stedet som er holdbart, med en herlig bris fra havet og hvalsafari i ny og ne.

Mombasa - "Final Destination"

2009-09-30T09:55:00.003-07:00

ENDELIG kom vi oss ned til Mombasa!

DETTE INNLEGGET ER EGENTLIG IKKE FERDIG, MEN FØLER PRESSET OVER Å PUBLISERE ET ELLER ANNET...

Vi ankom fredag kveld, etter en 8-timers lang busstur. Reisen gikk smertefritt. Bussen overgikk alle forventninger; hadde forberedt meg på et skrekkscenario med humpete veier, svette afrikanere som sild i tønne og kaklene høner på vei til markedet. Men veiene var greie, bussen var romslig og ingen høner var med på reisen. Eneste var en baby bak oss, men det kom ikke et pip fra den fronten.

Da vi kom til Mombasa var vi ikke helt sikre på hva som skulle møte oss. Eller hvem, for den saks skyld. Vi satset derfor på at noen skulle finne oss, vi er jo tross alt ikke så vanskelige å legge merke til; tre mzunguer som ser sånn passe bortkomne ut. Problemet fremstod derfor ganske klart da det viste seg at alle taxisjåførene hadde tenkt til å kjøre oss. Tusen takk for behjelpeligheten, men hvordan i heiteste skal vi finne ut hvem som egentlig er der for å hente oss når alle roper ”I drive you, I drive you!” ? Heldigvis hadde mannen et skilt. Phu, takk og takk.

Vi ble innlosjert på YWCA Guest House, og det var…en interessant opplevelse. For det første tok det sykt lang tid å sjekke oss inn, det var visst ingen der som visste hvem vi var eller hva vi skulle, og for det andre var det en smule vanskelig å være positivt innstilt til fasilitetene, ettersom vi var varme, slitne og lettere oppgitt fraværet til kontaktpersonen som skulle ha vært der. Fikk senere vite at hun hadde hatt noen problemer med en syk mor, men det viste vi ikke der og da. En mindre varm velkomst kan man si.

Som sagt virket fasilitetene mindre innbydende ved første øyekast, og rommet er nokså lite for to personer. Men vi prøvde så godt vi kunne og holde på positiviteten. Her er f.eks. vår positive liste over rommet vårt:
senga er vannvittig myk
vi har fått vask på rommet (mitt "eneste" ønske for rommet)
en veldig effektiv vifte i taket (det trengs, så kjempebra!)
gulvet er såpass lite ekkelt at vi kan gå på det uten sko (og det er ingen selvfølge)
HC fikk et rom som er tre ganger så stort som meg og Sol (som deler rom), så dermed er hans rom et naturlig møtested.
- Ergo; vi slipper å rydde _hele_ tiden.
De har til og med tatt seg bryet ved å "tegne på" et speil på veggen, siden vi ikke har et ordentlig et :)
Ellers kan vi kose oss med stort forbedringspotesiale - Gleder oss til å dekorere!

I etterkant ser alt selvsagt mye bedre ut. Vi fikk helgen fri, og fikk utforsket Mombasa litt på egenhånd – mye takket være Angela, ei jente i CfC-programmet som er fra Mombasa. Hun kom og møtte oss, og satte oss litt inn i hva som er hvor og hvordan man kan komme seg rundt. Kjempemessig! Malaika – Min engel : ) Vi hadde nok vært ganske fortapt uten henne, så det var heldig for oss at vi kjente noen her!

Så helgen har gått med til å gå litt i byen, men for det meste til å slappe av på stranda. På lørdagen var vi på Pirates Beach, nord for Mombasa. Helt vannvittig stemning; kameler på stranda, Bob Marley-jamming fra høytalerne, og masse folk! Og alle synes at vi er utrolig interessante og fascinerende, og ikke minst tror de at vi har rumpa full av penger, så man får jo ikke et øyeblikks fred. Vil de ikke slå seg ned og ta en prat, prøve å kapre deg med på en kamel- eller seiltur, så går de rett forbi, gjerne så nærme som mulig, for å få en ordentlig god titt. Sol sverger en mann holdt på å tråkke på meg en gang. Fantastisk. Og de skjems ikke over å stirre så åpenlyst heller, så en parering ved å stirre tilbake funker dårlig. Og når man skal bade samles alle rundt deg, sånn helt tilfeldigvis. Etter å ha havnet midt oppi en afrikansk storfamilie av noe slag, presterte jeg å ha et halvveis svømmekurs. Hmm, i alle fall i omtrent 5 minutter. Også stakk jeg.

Så, alt i alt, jeg har det veldig bra, storkoser meg med program og studier :)

Forste uka i Vanadzor

2009-09-24T00:57:00.001-07:00

Vi har naa tilbragt en uke i Vanadzor og finner det veldig ironisk at det regner noe helt sinnsykt men vi har bare vann i krana deler av hver dag. Andre steder er det bare vann noen dager i uka. Dette er vel egentlig ikke et stort problem, men det kunne vaert fint med en advarsel saa vi hadde visst det for vi provde aa dusje. Kan jo ogsaa nevne at stekeplatene, varmtvannet og varmeovnen vaar er styrt av gass noe vi synes var litt skummelt i starten siden vi ikke visste hvorfor det lukta gass i leiligheten vaar hele tiden. Som dere kanskje har skjont saa bor i vi altsaa i en egen leilighet. Den er ganske stor og jeg skal legge ut bilder av den saa snart jeg faar sjansen. Vi har to soverom, stue og kjokken. Vi har hatt litt problemer med stekeplatene vaare siden det bare er en av de tre platene som fungerer og hvis man prover aa sette den ikke helt flata stekepanna vaar paa den saa slukker flammen. Dette erfarte vi da vi provde aa steke pannekaker og maatte holde stekepanna. Det tok oss over 2 timer aa bli ferdig. Vi lager altsaa det meste av maten vaar selv. Noen ganger spiser vi ute sammen med armenske venner :)

Dagene vaare bestaar i aa vaere noen timer i YMCA sin barnehage om dagen og om kvelden er det enten english club eller tensing. Resten av tiden vaar bruker vi saa langt til aa ordne i leiligheten og se paa Veronica Mars paa dataen. Vi har ogsaa vaert paa to turer saa langt. Paa sondag var vi med til Pambak campsite hvor de har bygget et nytt leirsted som vi hjalp til med aa vaske. Er veldig imponert over hvor god jeg har blitt til aa vaske vinduer :p Paa mandag var det independence day. De har virkelig noe aa laere om aa feire frigjoringsdag. Men vi reiste inn til Yerevan sammen med to polske frivillige som skal vaere her i 5 maaneder og to ledere fra YMCA, Ofelia og Levon (broren til Vahe som var i Kenya sammen med oss) Vi hadde en veldig hyggelig dag med sightseeing og shopping. Det var nydelig vaer om formiddagen med straalende sol og rundt 19 grader, men saa kom regnet. Og regnet ville ikke gi seg. Vi var i Yerevan til rundt kl 22.00 fordi vi ville faa med oss en konsert som egentlig aldri fikk starta. Saa vi tok taxi hjem kliss vaate.

Det er det vi har drevet med den forste uka vaar. Vi har litt daarlig internett tilgang men skal prove aa holde dere oppdatert.

En uke i Meru, 16.-22.september

2009-09-23T05:21:00.000-07:00

Nå er det på tide med en oppdatering fra Kenya. Følgende har skjedd siden sist; vi reiste fra Brackenhurst i Limuru, og tok inn på YWCA Hostel i Nairobi. Der var det tåredryppende avskjed med alle deltakerne som reiste hvert til sitt. Til slutt var det kun meg, Sol og HC og Maren og Mattias, et reiseteam fra KN som skal være på St. John’s Community Center i Pumwani, Nairobi. ”5 little mzungus, left all alone”… Men vi koste oss vi, veldig stolte hver gang vi klarte å komme oss helskinnet fra Nakumatt (lokalbutikken) og tilbake.

Nå er vi tilbake på ”the Y” i Nairobi, etter å ha tilbragt en uke på YWCA Meu Branch. For en uke det har vært! Denne uken kom helt overraskende på oss, sånn egentlig. Vi trodde nemlig at vi skulle dra til Mombasa etter forberedelseskurset i Limuru, men neida. Så egentlig var Meru kun et ”lite stopp på veien” til Mombasa (selv om det ligger i helt annen retning), men det ble en kjempeopplevelse. En uke full av inntrykk.

Meru er en by som ligger ca. 3,5 timer nord for Nairobi, og for å komme seg til må man kjøre over ekvator. Så nå har jeg stått på ekvator, skillet på ned og opp, sør og nord. Litt turist må man da være når man først krysser halvkuleskillet!

Slik har uken i Meru vært:
Onsdag, 16.september
Da vi ankom Meru, ble vi (omsider) møtt av en kontaktperson, en hyggelig dame som går ved kallenavnet Karro. Hun fortalte om arbeidet YWCA driver med i Meru, og ga oss en omvisning på hovedkontoret og området rundt.

Etter dette sjekket vi inn på New Milimani Hotel. Etter at hotell manageren hadde vist oss alle rommene han hadde (!), fikk vi hver vår leilighet på bakkeplan. Ingen ting å utsette på standarden. Litt maur bare, også er det jo fint om klosettet drar ned. Praktisk er det at jeg nå kan kalle meg ekspert på vrange klosetter; jeg har nemlig studert denne avanserte mekanismen. Gi meg litt vann, og jeg skal få den doen til å flushe, frivillig eller ei. Det blir selvsagt et større problem når det ikke er noe vann tilgjengelig… Det er så tørt i Meru! Mange av veiene er ikke asfalterte, så støvet vrimler opp når bilene suser forbi. Jeg har støv langt inn i nesa, det er jeg sikker på…

Torsdag, 17.september
Første dag på programmet – utdelig av uniformer på en barneskole. Først hadde vi en lengre samtale med rektoren om utdanning i Kenya, den kenyanske skolegangen vs. den norske, og ikke minst disiplin i skolen.

Så skulle vi dele ut uniformer. Det var et ganske ueffektivt system; du tok en uniformspakke og (prøvde) å lese navnelappen. Men når tre utlendinger skal lese opp kenyanske navn, da er det ingen som forstår hva vi prøver å si, og det tar bare kjempelang tid. Så det ble til at andre leste opp, og vi delte ut. Etterpå fikk vi leke med ungene. Og det er jo alltid stas. De begynner forsiktig med deg; først litt klappeleker og slike rolige ting, men til slutt tar de helt av, drar deg med seg inn i klasserom og låser døra! Området rundt Meru kan man trygt kalle landsbygda, og det er tydelig at barna ikke har sett så alt for mange ikke-afrikanske, altså mzunguer, i sitt liv. De tar på deg, overalt; kjenner på håret, tar på huden, klyper i nesa, dasker på rumpa… Og de er kjempefascinert av eventuelle ting du har på deg, det være seg strikker, armebånd, øredobber, halskjede, ringer... ”You give to me?” sier de og prøver å dra av deg armebåndet. ”Nei,” sier jeg, og prøver å forklare at når jeg kun har ett armebånd, og de er 500 elever, er det ikke rettferdig å gi én ting til én elev. Men de prøver seg likevel, prøver å dra ringen av deg mens de holder deg i hånda og smiler, eller å nykke til seg armbåndet i en felles anstrengelse. De mener jo så klart ikke noe vondt med det, men jeg måtte ta frem strengestemmen, og si ”Hapana!” (No!), men så smile, klappe dem på hode eller klype dem litt i kinnet. Så var alt greit, og leken fortsatte. Og de har så mye energi. Midt på dagen når solen steker hardest, da løper de rundt. Og vi med. Vi var helt utslitte etter kun én barneskole. Vi skulle egentlig på to, og var ikke lei oss da Karro sa at det ikke ble tid for det. Men vi dro på hjemmebesøk hos noen vanskeligstilte familier. Dagens møte; et par besteforeldre med et HIV-positivt barnebarn. Barnet var 1 år og 9 måneder, men så ikke slik ut! Forferdelig å tenke på at den ungen skulle vært like stor som Alexander eller Helene, men slik var det bare ikke.

På kvelden ble vi overrasket med hjemmemiddag hos en afrikansk familie som bodde på andre siden av gjerdet. Det var Tony og Mary, datteren deres Mitchell og kusinen hennes Ann. Det var utrolig koselig å spise middag hjemme hos noen, og maten var mye bedre enn på hotellet. Det var kjempekos, og helt overraskende. Familiehygge altså…men men. En tid for alt!

Fredag, 18.september
Nok en skole å besøke! Dette var også en barneskole, Nchauri Primary School, og her skulle vi besøke en Y-teens gruppe, en gruppe som gjennom YWCA plantet trær i 2007. Så jada, vi så på trærne. Gruppen var ikke særlig snakkesalig, og virket fryktelig sjenerte. Men det var veldig morsomt å se på de rare mzunguene. Det er grenser for hvor lenge jeg orker å bry meg med at de går bak meg, tisker, hvisker og kniser. Man slutter rett og slett og bry seg om det, smiler i stedet for og sier ”Huden min ser kanskje litt annerledes ut, men den kjennes ut som din”. Så tar de og klyper litt på deg, en skikkelig ice-breaker. På’n igjen, masse energi, full fart, rundt i solsteiken. Helt utrolig. Men vi hadde det veldig artig; de lærte oss litt kiswahili, og vi lærte dem litt norsk. ”Halla, hva skjer a?”, ”Ikke no spess, bare laxer’n”, og slike ting. Gøy gøy!

Etterpå fikk vi prøve oss på en internettcafe, men det var ikke store greiene man fikk gjort med det nettet. Senere på dagen lærte vi å lage Chapati, en slags lefse, hos ”den afrikanske familien over gjerdet”. Det var kult. Ungene, Mitchell og Ann, var mer våkne i dag, og tok helt av. Tror de slet stakkars Sol helt ut. Vi var egentlig ganske daukjørte fra før av og hadde tenkt at vi kanskje kunne ta chapati-laging og middag en annen dag, for det var ingen fast avtale. Men da vi gikk bort til Mary for å foreslå det, hadde hun allerede planlagt stort. Så vi kom oss ikke ut av det å spise middag der uansett, så da kunne vi like godt lage chapati, tenkte vi. Men har du først sagt til en afrikaner at du er sliten, da har du gjort det. Er man sliten, så er man sliten. Og da hviler man. Så det endte med at vi nærmest bønnfalt om å få være med å lage chapati, og det hele ordnet seg kjempefint til slutt etter litt kommunikasjonskluss. Det ble en veldig koselig aften, indeed. Og det var de beste chapatiene jeg har smakt noensinne! Men, vanskelig med slike kulturgreier altså… Vi kan ingenting om afrikansk takt og tone, så her er det ”prøve og feile” for alle penga.

Lørdag, 19.september
I dag brukte vi dagen til å mingle på ”the Y” med studentene der. Vi fikk også lunsj. Og det var mye mat! Eller, for å være helt ærlig så var det mye ris og mye kål, og that’s it. Det var veldig godt altså, ikke noe å utsette på smaken, men de forventet liksom at jeg skulle spise mer en halvparten av det berget de ga meg. Oooh… Ellers så fikk vi middag hos bestemor ”Mam”, bestemoren i ”familien over gjerdet”, som også er aktiv i YWCA i Meru Brach, en slags ”Mam” for alle. Veldig snilt av henne og maten var god.

Søndag, 20.september
Søndag og kirkegang!
Vi gikk til den lokale metodistkirken rett oppi veien og rundt en sving. Den var kjempestor, og rommet rundt 500 mennesker. Gudstjenesten varte i rundt 1,5-2 timer, og det var mye sang og klapping. Det var en engelsk service, så vi skjønte alt som ble sagt. Det hjelper jo alltids på! Så jada, det var en fin gudstjeneste, men det hadde vært fint om noen kunne forberedt oss på at vi, ”the visitors from Norway”, skulle opp og si noen ord til menigheten (!!!). Men det gikk så bra så. Ble bare litt skrekkparalysert med en gang, men men. Slik er vel bare å forvente. De er så utrolig glad i besøk her, og setter virkelig pris på det på en helt annen måte en man ville gjort hjemme i Norge. Det er ikke rart folk føler at nordmenn er et kaldt og usosialt folk. Her skal man ta alle i hånda og spørre hvordan de har det (og mange mener det oppriktig, de vil faktisk vite hvordan du har det).

Etter kirken tok Karro oss med til Meru National Museum. Det var et nokså lite museum, og etter å ha sett litt på noen tradisjonelle gjenstander, gikk resten av tiden med til å se på dyrene. Endelig fikk HC se en diger krokodille. Ellers var der slanger, aper og skilpadder. Det var en gruppe med unger der, og jeg tror de fant oss mzunguer like spennende som HC fant krokodillen. Vi studerte dyr og gamle gjenstander, de studerte oss. Veldig sjarmerende.

Ellers ble vi tatt med på middag til en venninne av bestemor ”Mam”. Vi har gitt opp å prøve å planlegge selv hvor vi skal spise middag. Det er nokså vanskelig å planlegge en (for eksempel) rolig kveld med middag på hotellet, når hotellet og ”familien over gjerdet” driver å avtaler våre middagsplaner, uten at vi blir særlig informert om det på forhånd. Så, vi ankom derfor et kjempestort hus, nærmest en villa, stappet med afrikanske forretningskvinner som snakket høylydt og blafret med pengelapper. Vi spiste maten vår i ro og mak, litt utenfor fellesskapet kan man si, og etterpå danset vi rundt bordet. Mhm… Det hele var ganske artig i grunn, men fy så mett jeg blir av all denne høflighetsspisingen!

Mandag, 21.september
Dette var en dag med stort fokus på FGM, Female Genital Mutilation, eller kvinnelig omskjæring som man også kaller det. YWCA har hatt et program som kalles ”The Alternate Rite of Passage”, og som er ganske likt det tradisjonelle ”Rite of Passage”. Dette er et ritual hvor jenter blir kvinner, og innebærer å lære om hvordan å være en god kvinne/husmor/kone. I det tradisjonelle ritualet blir de også omskjært, mens i det alternative programmet til YWCA lærer de i stedet om helsemessige sider ved FGM, og slipper selvsagt å gjennomføre den delen. Vi besøkte to skoler, og snakket med noen jentegrupper der, både noen som hadde tatt den alternative veien, og noen som ikke hadde gjennomgått noe ritual i det hele tatt enda. Det var veldig interessant å snakke med jentene, selv om vi kanskje ikke hørte noe nytt, var det veldig greit å få høre det ”med egne ører”.

Vi møtte også med to kvinner som driver aktivt med omskjæring. Det var vel dette møtet jeg hadde gruet meg mest til, hva skal man si til noen som driver med maltraktering av kvinners underliv? Men, etter samtalen forstod jeg det at de er ikke onde mennesker, de vil bare forsørge familiene sine. Hun ene hadde ikke fått omskjært sine egne døtre en gang, de hadde nektet. Det var i det hele et utrolig interessant møte, bare trist å få høre at motivasjonen bak ikke er tradisjon eller verdier, men noe så simpelt som penger…

Tirsdag, 22.september
Siste dag i Meru! Det var faktisk litt vemodig å dra, denne uken har gått veldig fort, selv om det virker som en evighet siden vi kom. Litt av en motsigelse, men slik var det! Endelig fikk vi møte den mystiske Caroline, vår kontaktperson i YWCA Kenya. Skulle egentlig ha møtt henne for et par uker siden, så det var gøy å endelig møte henne og finne ut av hun var en litt sånn typisk ”african mama” som vi har sett for oss. Veldig koselig dame.

Før vi dro til Nairobi rakk vi mye. Vi var på besøk hos noen nordmenn som bor like ved hovedkontoret til YWCA. Det var Alf og Astrid Somdal, som driver Kenya Barnehjelp. Utrolig koselig å møte noen nordmenn, og veldig interessant å få høre noe av den kunnskapen de hadde tilegnet seg om Kenya, og Afrika generelt, etter 40 år i felten. Nå er de pensjonister begge to, og bor delvis i Norge, delvis i Kenya. Han er 80 år, og hun fyller snart 75. Men de er utrolig spreke og oppegående begge to, bortsett fra at han har mistet synet etter en gammel type malariamedisin. Herlige mennesker som driver et herlig arbeid for gatebarna i Meru.

Så det var det for denne gang; vår uke i Meru, håper det var lesbart.
Beklager igjen for lengden, men slik går det når man ikke har nett 24/7. Nå håper vi på avreise til Mombasa i morgen, kjempeklare for å komme oss ned til ”the final destination”. Så, takk for nå, so long, adieu, kwaheri, og så videre :)

Flyplassen i Moskva

2009-09-16T09:53:00.000-07:00

Åse og jeg har etter noen nødvendige dager i Norge kommet oss videre. Vi måtte ta røntgen av foten til Åse som hu skada da hun spilte fotball i Pumwani. Hun mener selv at det var for en god sak, noe jeg godt kan si meg enig i. Vi fikk også med oss valget, som alle allerede vet at endte med fortsatt rødgrønn regjering.

Akkurat nå sitter vi på flyplassen i Moskva og venter på at flyet vårt skal ta oss med til Armenia. vi har heldigvis funnet trådløst nettverk og koser oss med å lese på overheardinnewyork.com. Vi sitter på gulvet i gangen ved en stikkkontakt og folk ser rart på oss når de går fordi. Spesielt siden Åse sitter på skype og omtrent roper til dataen sin. :)
Vi har hatt litt problemer med at ingen av oss får tatt penger ut av minibanken så vi håper vi har nok dollar til å betale visum. Det ordner seg sikkert :)I følge Kasper er dette den første utfordringen på reisen vår og det kommer til å gå fint. Det er betryggende å høre fra lederen vår :p Vi har forresten spist utrolig ekkel pizza, noe som ikke akkurat gjorde den lange vente tiden på flyplassen noe bedre..
Nå er det 2 timer igjen til flyet går så vi får se om vi kan få tiden til å gå. Kommer mer når vi har kommet frem til Vanadzor.

Bye Bye Bracken

2009-09-10T21:30:00.000-07:00

I dag drar vi fra Bracken, og det er en nokså trist og rar følelse, samtidig som jeg tror alle er kjempespent på uteoppholdet. Det er nå "eventyret starter", selv om disse ukene i Limuru har vært kjempe spennende med undervisning, field trips og masse mennesker og kultur.

Det som skjer nå er at vi drar inn til Nairobi og bor på YWCA-kontoret der. Signe og Åse drar tidlig lørdag morgen. Åse har skadet ankelen sin, og i tillegg fått "inflaminated toncils", så hun har det ikke så veldig godt stakkars. Det kan hende de blir i Norge lenge nok til å dra til legen, og slike triveligheter.

Lisa-Marie, Sol og Hans Christian skal bli i Nairobi til over helgen. Så, på tirsdag tror jeg, drar til til Meru for å være der i omtrent en uke. (Dette fikk vi vite i går, så vet egentlig ikke noe mer enn det.) Deretter drar vi ned til Mombasa rundt den 22.september.

Aner ikke hvordan internettilgang blir heretter, så det skal bli spennende å se...
Ellers, so long! Bye bye, Bracken, my love!

PS: Her har Lisa-Marie bodd de siste tre ukene:

Mzungu in Pumwani

2009-09-10T21:18:00.000-07:00

Vi var på field visit til St.John’s Community Centre som ligger i Pumwani, Nairobis tredje største slum. Det var litt av en opplevelse. Da vi kom ble vi møtt av en oppvisning med fotball, sang og dans. Fotball er utrolig stort i slummen, det holder unge borte fra kriminalitet, dop og annen form for bråk, samtidig som det gir håp og glede. Og sang og dans tror jeg er obligatorisk i Afrika generelt. Fy søren altså – ingen kan shake som en afrikaner! Sol (min ene reisepartner) og jeg satt på første rad, og tror du ikke de dro oss opp til å danse!?! Oh my… Nei. Vet du hva. Virkelig. Det er godt andre ble dratt opp også. Det bortledet litt oppmerksomhet fra den hvite jenta som stod i det ene hjørnet og så passe dum ut.

Etter en rundtur på St. John’s gikk vi en ”tur i slummen”. Passe sær opplevelse. Vi gikk i ganske store grupper, og det var litt safarifølelse. Ikke helt bra. Det var så vidt jeg turde å ”flashe” med mitt Canon 400D, så det ble ikke mange bildene. Men noen ble det.

”Mzungu, mzungu, muzungu!”
Og alle ungene synes det er kjempestas med besøk av ”mzunguer”, altså ikke-mørke mennesker, ”hvitinger”. Etter et hjemmebesøk, heldigvis i grupper på tre personer, skulle vi spille fotballkamp mot St. John’s menneskene. Det er klart at fotball er stort i slummen – folk møtte opp i stort antall. Og det var så mange unger. Og de var så søte og kontaktsøkende. Det var kjempestas da ”mzunguene” ville leke med dem, holde på dem, løfte på dem, hoppe med dem, og så videre. Både Signe og jeg fant oss en adopsjonskandidat, men har vel kommet frem til at vi kanskje må vente noen år…

Vi har vært på settet til Løvenes Konge!

2009-09-10T21:07:00.000-07:00

...i alle fall liknet det noe veldig!

Vi har besøkt Naivasha YMCA, men der gjorde vi egentlig ikke stort; det foregikk en samling med The Seventh Day Adventists, så vi spiste lunsj på trygg avstand.

Deretter gikk vi en tur for å se Lake Naivasha, som er Kenyas største innsjø. Det er også dermed landets største vannforsyning innenlands, og det er mange mennesker som er avhengige av vannet fra innsjøen. Fordelingen av vannresurssene har ikke vært noe problem, før de store roseplantasjene kom til Naivasha. Nå, derimot, er det flere hundre plantasjer rundt Lake Naivasha, og disse sluker vannet ut av innsjøen og bort fra befolkningen. Og det er selvfølgelig ikke noe sjakktrekk når det ikke har vært nedbør i Naivasha på flere år. Resultatet er at innsjøen har sunket 4 km på bare et par år, og folk må skaffe vann et annet sted. Men plantasjene fortsetter å pumpe… Det gjør ikke saken bedre at arbeidsforholdene i Naivasha kan sammenlignes med skrekkfabrikker i Asia, som man hører så mye om. Denne roseproduksjonen er heller ikke gunstig for Kenyas nasjonale økonimi heller. Så tenk på befolkningen rundt Lake Naivasha i Kenya neste gang dere kjøper en rose, folkens…

Før vi dro derfra fikk vi også lov til å gå en tur på den gigantiske tomten til en engelskdame, en ”settler” fra gammelt av. Hun bor på Crescent Island, som for så vidt ikke er en øy lenger, og der har hun etablert en slags ”Sanctuary Farm”. Der bor ville dyr av alle slag; der var giraffer, antiloper, aper, gnuer, flodhester, sebraer, og en veldig stor fugl av noe slag. Det var kjempeartig å gå en tur i det ville fri, og endelig fikk vi følelsen av å være i Afrika, med stekende sol og kulissene fra Løvenes konge! Alt vi manglet var Løvene selv…

Field visit på Kajiado

2009-09-10T13:54:00.000-07:00

Vi har hatt mye undervisning om FGM, Female Genital Mutilation, noe som er et fantastisk ubehagelig emne ettersom det handler om kvinnelig omskjæring. Vi har fått bilderike beskrivelser og forklaringer om dette kulturelle fenomenet, og ikke minst sett mange videoer. Tusen takk for det. Det var dermed med blandede følelser vi dro på field visit til Kajiado for å høre mer om et pågående prosjekt som motarbeider FGM. Vi var i alle fall forberedt på et nokså sterkt møte med unge jenter på et krisesenter for bortrømte ofre for dette kulturelle fenomenet.

Det er fremdeles litt uklart hvor denne forestillingen kom fra. Det var nemlig en passe stor overraskelse, og lettelse, da det viste seg at vi skulle besøke Korrompoi Primary School. Vi ble møtt med sang og dans av unge jenter som har deltatt på et informativt kurs om FGM – ”Say NO to FGM”.

Helt utrolig å tenke på at så unge jenter, egentlig jenter i det hele tatt (!), blir utsatt for noe så grotesk. Det er helt innprentet i kultur og tradisjon, og jenter står ikke i noen posisjon til å si nei. Det var en helt feil følelse å sitte og høre på ei 12-åring fortelle at hun ikke har lyst til å bli omskjært, eller ”cut” som man også kaller det.

Etter en langtekkelig bolk med taler og diverse andre kjedeligheter, fikk vi endelig lov til å mingle. Gruppa hadde med et tre for hver deltaker, så vi plantet trær sammen med barna. Det var stas. Så nå har vi alle hvert ”vårt” tre stående i Kajiado et eller annet sted. Det var så utrolig tørt der, og sykt varmt, så forhåpentligvis vil det hjelpe litt med 30 nyplantede trær.

Nairobi by day!

2009-09-04T07:09:00.000-07:00

Som alle storbyer er Nairobi en stor by. En veldig stor by. Og vi har bare fått sett en liten del så langt, men det er nok greit å ta en by av slikt kaliber i små porsjoner av gangen. Vi skulle egentlig på et marked i Nairobi, men siden det pågår en folketelling var det nasjonal fridag, og det ble mer av en sightseeing tur. Ikke det at vi klager. Det var en veldig spenningsfylt tur; vi fikk med oss litt historie, litt politikk, litt samfunnsperspektiv og mye kultur.

Vi ankom Nairobi i buss, og vi så store kontraster mellom by og land. Til og med innad i byen er det utrolige store forskjeller på områdene. Vi fikk en rundtur med bussen i den delen av byen hvor parlamentsbygningene ligger, og der var det jo fint. Andre steder i byen var det tydelig at det ikke fantes så mye penger.

Vi kan vel si at vi var i en av de ”tryggere” delene av byen, og vi fikk lov til å traske litt rundt i grupper med en lokalkjent. Det er alltid kjempestas å gå på supermarkedet når man er i et nytt land, og vi kan blant annet rapportere om at det ser ut til at de for eksempel ikke har Nutella i Kenya.

Vi også med oss mye kultur. I et land hvor lovens lange arm ikke nødvendigvis rekker ut til alle de som trenger den, og i et land preget av desperasjon over styresett og maktfordeling, er det ikke rart det kommer litt ut av kontroll noen ganger…

Som sagt gikk vi rundt i grupper. Min og Signes gruppe var med lokalmannen Benjamin, en fyr som jobber for St.John’s Community Center i Nairobi. Vi møtte opp på gatehjørnet vi skulle møtes på litt før det avtalte klokkeslettet, og stod der og ventet på de andre da vi hørte et skikkelig spetakkel på den andre siden av gaten, et kvartal nedenfor oss. Det kom en mann løpende ut av en butikk, med et titalls andre menn jagende bak seg. De ropte og skrek på kiswahili, og Benjamin forklarte at mannen som kom først ble anklaget for tyveri. Forfølgerne tok mannen igjen, og begynte å gyve løs på han. Det tok ikke langt tid før folk samlet seg. Helt utrolig å se hvor mange mennesker som samlet seg, og det virket ikke som de trengte noen forklaring på hvorfor denne mannen fortjente deng. Det var en skikkelig episode av ”mob justice”.

Det ble ikke bedre av at mannen i midten klarte å stikke av, slik at han havnet på gatehjørnet rett ovenfor vårt. Hele mobben på minst førti-femti mennesker løp etter, og fortsatte overhalingen med overbevisning – og med en stor heiagjeng. Det kom noen uniformerte menn etter hvert også, og de hadde batonger på seg… Vi så egentlig ikke noe mer til mannen i midten, det var rett og slett for mange mennesker rundt. Det hele var ganske ubehagelig å være vitne til.

Som tidligere nevnt var vi i en av de tryggere delene av Nairobi, og Benjamin sa at hadde dette skjedd i en annen del av byen, kunne det fort ha utviklet seg til drap. Vi var ikke i noen fare, for å berolige de som eventuelt skulle finne på å være bekymret. Vi hadde lokalkjente ledere som passet på oss, og så videre og så videre…

Men vi har lært en nyttig lekse – Er man i en fremmed by og mange opprømte mennesker samles, forlat stedet rolig, men kvikt.

'cause we're in Kenya!

2009-09-02T07:30:00.000-07:00

Nå har vi vært i Afrika en uke, og hittil har vi lært at Afrika kan være veldig kaldt. Når en afrikaner prøver å advare deg om at det blir kaldt, er det lett å ikke ta han helt på ordet. Det er jo en afrikaners ord, folket som kler på seg boblejakke i en norsk sommer. Så nei, vi var forberedt på litt kalde netter, men ullundertøy natt og dag? Nei, vet du hva.

Så her er vi 30 deltakere fra henholdsvis Norge, Armenia, Kenya, Madagaskar og Tanzania, og alle er vi snille og gode mot hverandre.

Vi bor nå på Brackenhurst Babtist International conference center i Limuru, en by som ligger rundt én time utenfor Nairobi, Kenya. Det er utrolig fint her; stedet ligger nokså avskjermet fra ”omverdenen” og effekten blir at vi lever i en slags fredfull paradisboble, mens man ikke trenger å gå lenger ut enn til hovedveien for å se det lokale afrikanske livet langs veien. Vi har vært på noen kjøreturer, og det er veldig fascinerende å sitte på bussen å se på det myldrende livet; folk bor langs veien, trasker langs veien, selger langs veien, handler langs veien. De ”kjører” til og med eslene sine på veien. Et helt annet liv enn det på Brackenhurst, så det er greit å observere det fra bussen før vi hives inn i det - en myk overgang inn i Afrika.

På Brackenhurst har vi det som sagt veldig bra. Hovedbygningen er kjempekoselig, og vi tilbringer mye tid foran peisen i oppholdsrommet (nevnte jeg at det kan bli kaldt her?). Det er ikke bare peisen som bringer oss sammen; det er også det eneste stedet vi kan koble oss på internettet, og derav få kontakt med resten av verden. Ellers er maten her er kjempegod, dog lite variasjon (ris og kylling, ris og kylling, ris og kylling). Gruppen har hatt minimalt med magesjau og hva verre er, så dette er en myk overgang inn i uteoppholdet på mer enn én måte. Vi har fått tak over hodet, med strøm mesteparten av dagene, en seng å sove i, med mange tjukke tepper som kommer godt med, en dusj med varmt vann, så lenge vi husker å skru på varmeknappen, og en do som flusher (som regel). Alt i alt storfornøyde!

Dagene går i de samme rutinene hver dag med frokost mellom 7 og 8, lunsj 12.30 og middag 18.30. Mellom har vi undervisning og forskjellige aktiviteter. Vi har så langt vært på tre utflukter til Nairobi, Kajjiado og Narvasja, disse kommer det egne poster om!

En uke med Fredskorpset

2009-08-19T14:35:00.001-07:00

Nå har vi overlevd en uke med FK's Preparation Course, og det var jo aldeles ikke vanskelig - vi møtte masse herlige mennesker fra alle bauer og kanter omkring i verden, spiste oss trill runde på store mengder god mat, og vi lærte mest sannsynlig noe nytt og nyttig også.

Det var deltagere fra 10 forskjellige, så det var mange språk og kulturer som møttes. Det var kjempespennende for meg å få treffe folk fra Kenya; jeg har nå lært et par fraser på Kiswahili, og har fått høre at hvis jeg ikke liker HipHop før jeg drar til Kenya, kommer jeg til å elske det når jeg har vært der i tre månder! Så dette skal nok bli spennende. Jeg har også skjønt at det kommer til å bli en del dans og sang - men det blir nok bare stas. Hakuna Matata liksom!

Det var ingen deltakere fra Armenia på kurset, så Signe og Åse fikk ikke spurt seg for på den fronten, men de har vel blitt klokere på ett og annet i løpet av kurset de også. Åse klarte å dra på seg et par (eller fire) beundrere, vi har prestert å lære oss (nesten) alle rundt 35 navnene på (nesten) alle rundt 35 deltakerne, og vi har "made some friends" både i Norge og ymse deler av Afrika.

Så nå har vi bygget nettverk mellom mange forskjellige land - thank you FK!

BOLK

2009-08-19T13:41:00.000-07:00

Denne sommeren tilbragte vi to og en halv uke på Sunnmøre Folkehøgskule i Ulsteinvik, og vi hadde det storartet. Det var slett ingen ferieleir vi var på; det var fullpakket program fra morgen til kveld, og selv om programmet inneholdt mye morro, var det også mye undervisning.

Vi ble kjent med årets TenSingNorway og Norgesettåringen (i entall), og ble selvsagt også godt kjent med det andre solettene, eller CfC'erne som vi også kaller oss.

Signe møtte Åse, som hun skal reise til Armenia med, og de var til og med på LUDVIK-gruppe sammen. LUDVIK står for LederUtvikling Drevet I Villmark som Intensivt Kurs, og har et innhold av unevnelig karakter. Hovedpoenget er å lære om seg selv som del av en i gruppe og som leder, og ikke minst teste personlige grenser under litt ekstreme forhold. En fantastisk opplevelse, none the less..

Jeg fikk vite at jeg skal reise med Sol, eller Hilde-Solveig som hun egentlig heter, og senere joinet HC, Hans Christian som jeg var på LUDVIK-gruppe med, også reiseteamet. Dette var fordi ei som heter Constanze, som HC skulle reise med, desverre ble syk og meldte seg av programmet.

Alt i alt virker det som en super ettåringsgjeng fra KM! Og kanskje møter vi igjen TSN allerede på klimaseilaset 12.desember..
Dette blir bra!

Hva er Communication for Change?

2009-07-31T13:23:00.000-07:00

Communication for Change er KFUK-KFUMs utvekslingsprogram for ungdom som er reiselystne og som har interesse for internasjonale spørsmål. Programmet arrangeres av Norges KFUK-KFUM og Kirkens Nødhjelp, og har deltagere fra samarbeidspartnere i blant annet Armenia, Kenya og Madagaskar. Programmet sponses av Fredskorpset. Signe og jeg er med i programmet gjennom KFUK-KFUM (KM), som har forskjellige ettåringsprogrammer for dem som ønsker et annerledes år. Blant disse er Tensing Norway og Norgesettåring to andre alternativer.

CfC varer i et skoleår, og er et sammensatt program med noe reise, noe studie, noe folkehøyskole, og noe undervisning i ett og annet nyttig om informasjonsarbeid og internasjonale spørsmål. Alt i alt blir det et spennende, kunnskapsrikt og inspirerende år med mange nye mennesker, nye kulturer og utfordringer på ymse nivå!

Et år med Communication for Change ser omtrent slik ut:
BOLK
29.juni - 16.juli
BOLK står for Bibel- og Ledertreningskurs, og gir unik ledertrening på høyt nivå gjennom undervisning, fjellturer, prosjektarbeid og vestlandsnatur på sitt barskeste. Kurset holdes på Sunnmøre Folkhøgskule i Ulsteinvik. På BOLK møttes KM-ettåringer for 2009-2010, altså de som skal danne årets Tensing Norway, Norgesettåringene og Solidaritetsettåringene (Solettene). Vi ble godt kjent, på godt og vondt under ekstreme og fantastiske forhold.

Kurs med Fredskorpset
9.august - 15.august
Siden Fredskorpset hvert år gir bort penger til utveksling innenfor forskjellige organisasjoner, arrangerer ed også en uke hvor alle utvekslingsdeltakerne møtes på Hotel Hadeland i Gran for å få innføring om Fredskorpsets retningslinjer, men også et forberedende kurs om kulturrelaterte utfordringer, eventuelle krisesituasjoner, and so on...

Global Forståelse 1
17.august - 21.august
Vi skal ta semesterstudiet Global Forståelse 1 ved Høyskolen i Oslo i løpet av året. Vi har en uke med undervisning i Oslo før vi drar på uteoppholdet, en uke i januar og en uke i mai. Ellers skal vi levere oppgaver og avlegge eksamen til våren.

Forkurs i Afrika
23.august - 12.september
Forberedelseskurset i Nairobi, Kenya, varer i tre uker og skal forberede oss på høstens uteopphold. Her blir det lokale foredragsholder, prosjektbesøk og feltturer. Solettene følges opp av et lederteam fra KM og KN (Kirken Nødhjelp), og kurset tar for seg klima, kvinners rettigheter, kulturforståelse, gruppedynamikk, og mye mer.

Deretter går turen videre for å lære om forholdene i sør gjennom en tre måneders reise der man møter Norges KFUK-KFUMs samarbeidspartnere; Signe reiser til Vanadzor i Armenia (med den fabelaktige reiseruten Nairobi-Amsterdam-Oslo m/overnatting-Moskva-Vanadzor), mens Lisa-Marie reiser til et annen, hittil ukjent, sted i Kenya.

Uteopphold
13.september - 11.desember
På uteoppholdet skal vi delta i organisasjonens daglige aktiviteter og prosjekter. Slik skal vi få ny innsikt i og kunnskap om arbeidet til Norges KFUK-KFUMs partnerorganisasjoner rundt om i verden. Vi får erfaring med praktisk bistandsarbeid og et unikt innblikk inn i en lokal grasrotorganisasjon i sør.

Klimaseilas
12.desember - 14.desember
FNs klimatoppmøte skal finne sted i Købehavn, og målet er å bli enige om en ambisiøs klimaavtale for perioden etter 2012. Årets soletter skal være med på et klimaseilas for å vise at vi vil ha en sterk og holdbar klimaavtale. Det blir foredrag og debatter holdt av ledende klimaforskere, politikere med flere, og noe underholdning og sosialt. Kanskje får vi også sett noen av verdens fremste politikere ta hverandre i hånden i enighet og undertegne en avtale som kan bli en av vår tids viktigste. Så dette kan bli stas å få være med på!

Debrief på Modum
15.desember - 17.desember
På Modum skal vi snakke om hva vi har opplevd, og få mulighet til å avreagere og bearbeide tanker og følelser med noen som har opplevd det samme som oss. Deretter sendes vi hjem til en norsk julefeiring!

Våren i Norge
Etter jul har vi først en undervisningsuke i Oslo med Global Forståelse 1.

Deretter deltar vi på et innholdsrikt opplegg på SUFH, Sunnmøre Folkehøgskule. Her blir det kursing om formidling og informasjons- og kommunikasjonsarbeid, internasjonale ettåringer på norgesopphold i 3 måneder, informasjonsturné i Norge, undervisning i internasjonale temaer og tid til å fordype seg i globale spørsmål. I tillegg er vi lovet mange sosiale aktiviteter og mye moro.

Informasjonsturné - Ettåringsshow
Solidaritetsettåringene reiser rundt i Norge i ca. en måned og deler opplevelser og formidler fra sine uteopphold. Forålet er å skape engasjement for internasjonalt arbeid i grupper i KM, i kirka, på skoler og andre steder rundt om i Norge. Ten Sing Norway og solettene skal sammen lage et Ettåringsshow som skal ha fokus på miljø, med et internasjonalt aspekt. Dette skal skal vi turnere med, og det MÅ ALLE KOMME Å SE PÅ!

Ellers er det studietid, med en påfølgende eksamenstid, og deretter er vi ferdige med vårt år som soletter for KM...

Kilder:
http://www.kfuk-kfum.no/side61
http://www.kirkensnodhjelp.no/no/Engasjer-deg/Communication-for-Change/
http://www.dfdsseaways.no/singlepage/klimaseilas

Hva er Norges KFUK-KFUM ?

2009-07-30T03:00:00.000-07:00

Norges KFUK-KFUM er en landsdekkende kristen barne- og ungdomsorganisasjon. Vi har flest barne- og ungdomsmedlemmer, men også unge voksne og voksne medlemmer.

KFUK-KFUMs visjon er å være en åpen kristen organisasjon som jobber for å utvikle kristne, modige og kreative mennesker. Den likesidede trekanten i logoen symboliserer ånd, sjel og kropp, og betyr at man ønsker å utvikle hele mennesket.

Norges KFUK-KFUM er tilknyttet to store internasjonale organisasjoner, YMCA (Young Men's Christian Association) og YWCA (Young Women's Christian Association). Organisasjonene tilbyr ulike fritidstilbud og hjelpeprogrammer til unge, og har 50 millioner medlemmer i over 120 land.

I Norge er KFUK-KFUM en bevegelse med både kvinner og menn,

men internasjoanlt er bevegelsen delt inn i YMCA (Men) og YWCA (Women).

KFUK-KFUM står for Kristen Forening for Unge Kvinner og Kristen Forening Unge Menn. KFUK-KFUM er kjent for diverse forkortelser, og man bruker ofte en forkortelse for selve forkortelsen, nemlig KM (Kvinner og Menn). Internasjonalt snakker man bare om "the Y-movement".

Kilder:
http://www.kfuk-kfum.no/side80
http://www.ymca.int/
http://www.worldywca.org/
Nedlastningsdato: 30.07.09

En-To-Tre-GO!

2009-07-21T11:01:00.001-07:00

Lisa-Marie og Signe har nå bestemt seg for å dra ut for å redde verden. I alle fall ta den i nærmere øyensyn.

Som utgangspunkt i denne ekstravagante planen har vi valgt å melde oss på KFUK-KFUMs ettåringsprogram som heter Communication for Change. Dermed har vi fått den ærverdige tittelen "Solidaritetsettåringer", derav Soletter. Hva dette innebærer skal vi forklare nærmere.

Dette er en reiseblogg som skal gi dere hjemme innblikk i våre uteopphold i Armenia og Kenya.
Så, følg med, følg med :)