En uke i Meru, 16.-22.september

Nå er det på tide med en oppdatering fra Kenya. Følgende har skjedd siden sist; vi reiste fra Brackenhurst i Limuru, og tok inn på YWCA Hostel i Nairobi. Der var det tåredryppende avskjed med alle deltakerne som reiste hvert til sitt. Til slutt var det kun meg, Sol og HC og Maren og Mattias, et reiseteam fra KN som skal være på St. John’s Community Center i Pumwani, Nairobi. ”5 little mzungus, left all alone”… Men vi koste oss vi, veldig stolte hver gang vi klarte å komme oss helskinnet fra Nakumatt (lokalbutikken) og tilbake.

Nå er vi tilbake på ”the Y” i Nairobi, etter å ha tilbragt en uke på YWCA Meu Branch. For en uke det har vært! Denne uken kom helt overraskende på oss, sånn egentlig. Vi trodde nemlig at vi skulle dra til Mombasa etter forberedelseskurset i Limuru, men neida. Så egentlig var Meru kun et ”lite stopp på veien” til Mombasa (selv om det ligger i helt annen retning), men det ble en kjempeopplevelse. En uke full av inntrykk.

Meru er en by som ligger ca. 3,5 timer nord for Nairobi, og for å komme seg til må man kjøre over ekvator. Så nå har jeg stått på ekvator, skillet på ned og opp, sør og nord. Litt turist må man da være når man først krysser halvkuleskillet!


Slik har uken i Meru vært:
Onsdag, 16.september
Da vi ankom Meru, ble vi (omsider) møtt av en kontaktperson, en hyggelig dame som går ved kallenavnet Karro. Hun fortalte om arbeidet YWCA driver med i Meru, og ga oss en omvisning på hovedkontoret og området rundt.

Etter dette sjekket vi inn på New Milimani Hotel. Etter at hotell manageren hadde vist oss alle rommene han hadde (!), fikk vi hver vår leilighet på bakkeplan. Ingen ting å utsette på standarden. Litt maur bare, også er det jo fint om klosettet drar ned. Praktisk er det at jeg nå kan kalle meg ekspert på vrange klosetter; jeg har nemlig studert denne avanserte mekanismen. Gi meg litt vann, og jeg skal få den doen til å flushe, frivillig eller ei. Det blir selvsagt et større problem når det ikke er noe vann tilgjengelig… Det er så tørt i Meru! Mange av veiene er ikke asfalterte, så støvet vrimler opp når bilene suser forbi. Jeg har støv langt inn i nesa, det er jeg sikker på…

Torsdag, 17.september
Første dag på programmet – utdelig av uniformer på en barneskole. Først hadde vi en lengre samtale med rektoren om utdanning i Kenya, den kenyanske skolegangen vs. den norske, og ikke minst disiplin i skolen.

Så skulle vi dele ut uniformer. Det var et ganske ueffektivt system; du tok en uniformspakke og (prøvde) å lese navnelappen. Men når tre utlendinger skal lese opp kenyanske navn, da er det ingen som forstår hva vi prøver å si, og det tar bare kjempelang tid. Så det ble til at andre leste opp, og vi delte ut. Etterpå fikk vi leke med ungene. Og det er jo alltid stas. De begynner forsiktig med deg; først litt klappeleker og slike rolige ting, men til slutt tar de helt av, drar deg med seg inn i klasserom og låser døra! Området rundt Meru kan man trygt kalle landsbygda, og det er tydelig at barna ikke har sett så alt for mange ikke-afrikanske, altså mzunguer, i sitt liv. De tar på deg, overalt; kjenner på håret, tar på huden, klyper i nesa, dasker på rumpa… Og de er kjempefascinert av eventuelle ting du har på deg, det være seg strikker, armebånd, øredobber, halskjede, ringer... ”You give to me?” sier de og prøver å dra av deg armebåndet. ”Nei,” sier jeg, og prøver å forklare at når jeg kun har ett armebånd, og de er 500 elever, er det ikke rettferdig å gi én ting til én elev. Men de prøver seg likevel, prøver å dra ringen av deg mens de holder deg i hånda og smiler, eller å nykke til seg armbåndet i en felles anstrengelse. De mener jo så klart ikke noe vondt med det, men jeg måtte ta frem strengestemmen, og si ”Hapana!” (No!), men så smile, klappe dem på hode eller klype dem litt i kinnet. Så var alt greit, og leken fortsatte. Og de har så mye energi. Midt på dagen når solen steker hardest, da løper de rundt. Og vi med. Vi var helt utslitte etter kun én barneskole. Vi skulle egentlig på to, og var ikke lei oss da Karro sa at det ikke ble tid for det. Men vi dro på hjemmebesøk hos noen vanskeligstilte familier. Dagens møte; et par besteforeldre med et HIV-positivt barnebarn. Barnet var 1 år og 9 måneder, men så ikke slik ut! Forferdelig å tenke på at den ungen skulle vært like stor som Alexander eller Helene, men slik var det bare ikke.


På kvelden ble vi overrasket med hjemmemiddag hos en afrikansk familie som bodde på andre siden av gjerdet. Det var Tony og Mary, datteren deres Mitchell og kusinen hennes Ann. Det var utrolig koselig å spise middag hjemme hos noen, og maten var mye bedre enn på hotellet. Det var kjempekos, og helt overraskende. Familiehygge altså…men men. En tid for alt!

Fredag, 18.september
Nok en skole å besøke! Dette var også en barneskole, Nchauri Primary School, og her skulle vi besøke en Y-teens gruppe, en gruppe som gjennom YWCA plantet trær i 2007. Så jada, vi så på trærne. Gruppen var ikke særlig snakkesalig, og virket fryktelig sjenerte. Men det var veldig morsomt å se på de rare mzunguene. Det er grenser for hvor lenge jeg orker å bry meg med at de går bak meg, tisker, hvisker og kniser. Man slutter rett og slett og bry seg om det, smiler i stedet for og sier ”Huden min ser kanskje litt annerledes ut, men den kjennes ut som din”. Så tar de og klyper litt på deg, en skikkelig ice-breaker. På’n igjen, masse energi, full fart, rundt i solsteiken. Helt utrolig. Men vi hadde det veldig artig; de lærte oss litt kiswahili, og vi lærte dem litt norsk. ”Halla, hva skjer a?”, ”Ikke no spess, bare laxer’n”, og slike ting. Gøy gøy!


Etterpå fikk vi prøve oss på en internettcafe, men det var ikke store greiene man fikk gjort med det nettet. Senere på dagen lærte vi å lage Chapati, en slags lefse, hos ”den afrikanske familien over gjerdet”. Det var kult. Ungene, Mitchell og Ann, var mer våkne i dag, og tok helt av. Tror de slet stakkars Sol helt ut. Vi var egentlig ganske daukjørte fra før av og hadde tenkt at vi kanskje kunne ta chapati-laging og middag en annen dag, for det var ingen fast avtale. Men da vi gikk bort til Mary for å foreslå det, hadde hun allerede planlagt stort. Så vi kom oss ikke ut av det å spise middag der uansett, så da kunne vi like godt lage chapati, tenkte vi. Men har du først sagt til en afrikaner at du er sliten, da har du gjort det. Er man sliten, så er man sliten. Og da hviler man. Så det endte med at vi nærmest bønnfalt om å få være med å lage chapati, og det hele ordnet seg kjempefint til slutt etter litt kommunikasjonskluss. Det ble en veldig koselig aften, indeed. Og det var de beste chapatiene jeg har smakt noensinne! Men, vanskelig med slike kulturgreier altså… Vi kan ingenting om afrikansk takt og tone, så her er det ”prøve og feile” for alle penga.

Lørdag, 19.september
I dag brukte vi dagen til å mingle på ”the Y” med studentene der. Vi fikk også lunsj. Og det var mye mat! Eller, for å være helt ærlig så var det mye ris og mye kål, og that’s it. Det var veldig godt altså, ikke noe å utsette på smaken, men de forventet liksom at jeg skulle spise mer en halvparten av det berget de ga meg. Oooh… Ellers så fikk vi middag hos bestemor ”Mam”, bestemoren i ”familien over gjerdet”, som også er aktiv i YWCA i Meru Brach, en slags ”Mam” for alle. Veldig snilt av henne og maten var god.

Søndag, 20.september
Søndag og kirkegang!
Vi gikk til den lokale metodistkirken rett oppi veien og rundt en sving. Den var kjempestor, og rommet rundt 500 mennesker. Gudstjenesten varte i rundt 1,5-2 timer, og det var mye sang og klapping. Det var en engelsk service, så vi skjønte alt som ble sagt. Det hjelper jo alltids på! Så jada, det var en fin gudstjeneste, men det hadde vært fint om noen kunne forberedt oss på at vi, ”the visitors from Norway”, skulle opp og si noen ord til menigheten (!!!). Men det gikk så bra så. Ble bare litt skrekkparalysert med en gang, men men. Slik er vel bare å forvente. De er så utrolig glad i besøk her, og setter virkelig pris på det på en helt annen måte en man ville gjort hjemme i Norge. Det er ikke rart folk føler at nordmenn er et kaldt og usosialt folk. Her skal man ta alle i hånda og spørre hvordan de har det (og mange mener det oppriktig, de vil faktisk vite hvordan du har det).

Etter kirken tok Karro oss med til Meru National Museum. Det var et nokså lite museum, og etter å ha sett litt på noen tradisjonelle gjenstander, gikk resten av tiden med til å se på dyrene. Endelig fikk HC se en diger krokodille. Ellers var der slanger, aper og skilpadder. Det var en gruppe med unger der, og jeg tror de fant oss mzunguer like spennende som HC fant krokodillen. Vi studerte dyr og gamle gjenstander, de studerte oss. Veldig sjarmerende.

Ellers ble vi tatt med på middag til en venninne av bestemor ”Mam”. Vi har gitt opp å prøve å planlegge selv hvor vi skal spise middag. Det er nokså vanskelig å planlegge en (for eksempel) rolig kveld med middag på hotellet, når hotellet og ”familien over gjerdet” driver å avtaler våre middagsplaner, uten at vi blir særlig informert om det på forhånd. Så, vi ankom derfor et kjempestort hus, nærmest en villa, stappet med afrikanske forretningskvinner som snakket høylydt og blafret med pengelapper. Vi spiste maten vår i ro og mak, litt utenfor fellesskapet kan man si, og etterpå danset vi rundt bordet. Mhm… Det hele var ganske artig i grunn, men fy så mett jeg blir av all denne høflighetsspisingen!




Mandag, 21.september
Dette var en dag med stort fokus på FGM, Female Genital Mutilation, eller kvinnelig omskjæring som man også kaller det. YWCA har hatt et program som kalles ”The Alternate Rite of Passage”, og som er ganske likt det tradisjonelle ”Rite of Passage”. Dette er et ritual hvor jenter blir kvinner, og innebærer å lære om hvordan å være en god kvinne/husmor/kone. I det tradisjonelle ritualet blir de også omskjært, mens i det alternative programmet til YWCA lærer de i stedet om helsemessige sider ved FGM, og slipper selvsagt å gjennomføre den delen. Vi besøkte to skoler, og snakket med noen jentegrupper der, både noen som hadde tatt den alternative veien, og noen som ikke hadde gjennomgått noe ritual i det hele tatt enda. Det var veldig interessant å snakke med jentene, selv om vi kanskje ikke hørte noe nytt, var det veldig greit å få høre det ”med egne ører”.

Vi møtte også med to kvinner som driver aktivt med omskjæring. Det var vel dette møtet jeg hadde gruet meg mest til, hva skal man si til noen som driver med maltraktering av kvinners underliv? Men, etter samtalen forstod jeg det at de er ikke onde mennesker, de vil bare forsørge familiene sine. Hun ene hadde ikke fått omskjært sine egne døtre en gang, de hadde nektet. Det var i det hele et utrolig interessant møte, bare trist å få høre at motivasjonen bak ikke er tradisjon eller verdier, men noe så simpelt som penger…

Tirsdag, 22.september
Siste dag i Meru! Det var faktisk litt vemodig å dra, denne uken har gått veldig fort, selv om det virker som en evighet siden vi kom. Litt av en motsigelse, men slik var det! Endelig fikk vi møte den mystiske Caroline, vår kontaktperson i YWCA Kenya. Skulle egentlig ha møtt henne for et par uker siden, så det var gøy å endelig møte henne og finne ut av hun var en litt sånn typisk ”african mama” som vi har sett for oss. Veldig koselig dame.

Før vi dro til Nairobi rakk vi mye. Vi var på besøk hos noen nordmenn som bor like ved hovedkontoret til YWCA. Det var Alf og Astrid Somdal, som driver Kenya Barnehjelp. Utrolig koselig å møte noen nordmenn, og veldig interessant å få høre noe av den kunnskapen de hadde tilegnet seg om Kenya, og Afrika generelt, etter 40 år i felten. Nå er de pensjonister begge to, og bor delvis i Norge, delvis i Kenya. Han er 80 år, og hun fyller snart 75. Men de er utrolig spreke og oppegående begge to, bortsett fra at han har mistet synet etter en gammel type malariamedisin. Herlige mennesker som driver et herlig arbeid for gatebarna i Meru.

Så det var det for denne gang; vår uke i Meru, håper det var lesbart.
Beklager igjen for lengden, men slik går det når man ikke har nett 24/7. Nå håper vi på avreise til Mombasa i morgen, kjempeklare for å komme oss ned til ”the final destination”. Så, takk for nå, so long, adieu, kwaheri, og så videre :)