Home sweet home

I skrivende stund er det 6 dager til avreise Norge. Ikke verst. Vi gleder oss stort til kuldegrader og norsk jul :)

Siden sist har vi altså vært på ferie i Lamu, og deretter på en ukes opplegg i Tana River. Der opplevde vi en liten bit regntid - veiene ble til elver. Fascinerende, og veldig skummelt å kjøre motorsykkel på gjørmeveier. Vi lever farlig her i Kenya.

På vei hjem stoppet vi et drøyt døgn i Malindi, bare for å ha gjort det også. Og det var vi glade for at vi gjorde. Fikk sett litt av byen, litt av bygda, og spist italiensk is og hørt kenyanske unger skrike "Ciao! Ciao! Caramella!" .... Hva i..? Italienerne har invandert kystbyen... Men greit å oppleve.

Nå er vi endelig "hjemme" i Mombasa. Veldig godt. Nå skal det pakkes. Og vasker. For hånd.

Etter vi har gjort oss ferdig med Mombasa er det tog til Nairobi på tirsdag, og fly hjem til Norge på fredag. Det blir bra!

So long :)

Lamu - Himmel på jord

Nå har vi hatt en uke med ferie i Lamu. Og det var bare helt fantastisk. Skal tilbake til en dag.

Esler i gatene, trange smug, damer i sjal, lange hvite strender så langt man kunne se, safirblått vann, snorkling, grilling og bål på stranda, hei-hå, en flaske med rom......

En veldig bra ferie :)

Mor & Far på besøk

Reiseteam Mombasa har hatt besøk hjemmefra, og har hatt stor glede av det. Pappa HC kom å møtte HC og Sol i Nairobi den 5.november, mens Lisa-Marie tok flyet ned til Mombasa for å møte mor og far på Moi International Airport den 6.november. Det var stor stas.

Jeg hadde selvsagt store planer om å stå klar på flyplassen når mamma og pappa ankom, gjerne med en pose ”Out Of Africa”-nøtter og bananer. Slik gikk det ikke. Det finnes det en lang forklaring for. Det begynte med at pappa sendte melding om at de var forsinket, fortsatte med trafikkork, mye tuting, og en mann som prøvde å dra matatusjåføren min ut av vinduet, og endte med at jeg kom flyvende uten hjelm på en motorsykkel. Men gjensynet var stort, åkke som. Og jeg hadde faktisk nøtter og bananer med…

Veldig gøy at mamma og pappa har fått oppleve litt av hverdagen min her i Mombasa. Så slipper jeg å skravle hull i hodet på dem når jeg kommer hjem. De har også fått være med på alt opplegget jeg har drevet med denne uken, pluss litt ekstra, så det ble virkelig litt av en ferie for dem!

Noe av det vi har gjort:
- Tok dem med på alle yndlingstedene våre
(Kalabaza Restaurant, Shelley Beach, Mama Mgina Drive…)
- Barnehjemsbesøk på Miji Wa Salama Children’s Home

Vi delte ut flere kilo med ting&tang som foreldrene våre hadde med seg hjemmefra. Og det ble tatt imot med glede, sang og dans. Tusen takk til alle som bidro J
- Pirates Beach og båttur i ekte turistånd, med snorkling i Det Indiske Hav
- Likoni-venting
- Dagstur til Tanzania. Vi drakk en brus, og dro tilbake.
- Trasket en tur på landsbygda, og sett på grønne
- Sett den største firfirslen jeg noen sinne har sett. (Når døde dinosaurene igjen?)
- Matatu og Tuk-Tuk (Ja, vi fikk mamma inn i en matatu til slutt…)
- Strandliv
- Mat til barn
- Mye god mat
- Nordmanntid med Flåklypa

- Demonstrert god pruting
(Tror forhandlingssjef Trond Tveit Selvik ble en smule imponert faktisk)

Her kommer noen bilder i hulter til bulter...














Også veldig morsomt at de fikk se hvordan jeg bor. Pappa tok seg en rundtur, kom tilbake og sa: ”Det var da ikke så ille det her”. Mor derimot, etter hun hadde fått sett seg om: ”Jo vet du hva, det var verre!” Så da vet jeg det. Pappa tror på alt jeg sier, mamma tar det med tre klyper salt.










Ellers tror jeg mamma og pappa syntes datteren maste fælt på dem.. ”Husk solkrem nå da” og ”Må du virkelig ha med det kameraet pappa?”. Jeg var like masete og engstelig for dem, som det kenyanerne var for oss, da vi først kom hit. Og det var jo ganske så irriterende. Men neimen om noe skal skje på min vakt! Man kan jo si at det ikke var helt grunnløs masete da, i og med at pappa dro hjem med merker rundt halsen etter episoden hvor en kar prøvde å ta kameraet fra han, og både mor og far var nokså røde i fjeset… Men noe må de da ha som bevis for 10 dager i Kenya!

Etiopia - mitt Utopia

Vi var altså på African Youth Summit 2009, i Addis Ababa fra 28.oktober til 5.november. Og det var faktisk en veldig bra uke med masse bra mennesker. Litt rocky start, men det tok seg fryktelig opp på slutten.

Vi var jo ikke helt i målgruppen, så det ble en del lange timer på en hard stol. Dette var hva som ventet oss:
This summit is not:
- an event
- an opportunity to see Ethiopia
- a holiday
… så da røk jo alle våre visjoner om hva denne uken skulle være.

Men vi lærte da ett og annet nyttig. Vi var flere ”vestlige” gjester til stede på samlingen, så vi tok oss noen få friheter, som å ikke alltid å være til stede... Kan jo ikke være i Addis en hel uke, uten å se noe mer enn veien til og fra flyplassen! Det er jeg glad vi gjorde. Man skulle tro Kenya og Etiopia var to nokså like land, men neida! De er så anerledes de kan få blitt.

Så dette er Etiopia for meg:
- Blåe bobler & ladaer – overalt!
- Høyrekjøring
(nå er jeg helt desorientert når det kommer til bilkjøring, og har bestemt meg for ikke å kjøre bil før mars en gang…)
- Søte mennesker, de fleste er veldig pene, også sier de ”ishi” hele tiden. Ishi, ishi, ishi… Supersøtt!
- God mat, masser av det
- Fengende musikk
- Mange nye bekjentskap
- Aj = Nei
(Så når en gategutt henger seg i armen din, roper du ”Ajajaj”)
- Au = Ja
(Så når noen skader deg, bør du passe deg for å si ”Au”)
- Bakvendtland DeLux! Tid og dato var helt på hodet…
2009  2002, nyttår i slutten av september, og jul i januar.
Klokka 12  klokka 6, 11  5, 10  4, og så videre… Superforvirrende!

Hva opplevde jeg der?
Flere timer med venting på et kjøpesenter, hvorpå vi ble beskyldt for å sumle og sinke..?

Løve Zoo i Etiopia er beviset på at dyr har det best i frihet. Fy. Og at europeere kan behandle løver bedre enn landsmenn tydeligvis gjør…

Addis rundt med minibuss (i flertall)

Pick Pocketing! En mann som passerte prøvde helt klart å dytte noe ut av lommen min. Jeg ble så forfjamset at jeg ikke klarte å bli sint, bare snudde meg og stirret etter mannen med munnen på vidt gap. ”That man just tried to pick my pocket!” Tror det var turens speningstopp.

Taxi turer. Hver eneste gang vi tok taxi (alle begge to gangene), så gikk søren meg bilen tom for bensin! Også måtte vi rulle den ene i gang, bakover en bakke på en motorvei…

Nordmannbesøk! Camilla og Thomas var i Etiopia, så vi møtte med dem. Helene og Kristina, som er med i CfC og hoster i Etiopia, ble også med. Utrolig koselig!

”Min første matforgifting”, og dermed ”mitt første klinikkbesøk” med påfølgende ”min første antibiotikakur”
Så da jeg var på klinikken 02.11.2009, så var det altså i Etiopia 23.02.2002

Konsert, blanding av mix av Norge og Etiopia

Bar i Etiopia, må jo prøves…

Turen til flyplassen var en ganske så interessant kulturopplevelse. Vi skulle ha dratt kl.tidlig, men endte opp med å dra kl.sent. Som i to timer senere. Og da har jo nordmennene begynt å få litt nervøse tiks. Og det hele var så rart, for vi ventet på noen deltakere i all evighet, og da det bare var en person igjen, da dro vi fra han. Han fikk ta en taxi. Når vi først har ventet så lenge, så kan man jo ikke vente i 10 min til! Det går ikke… Og da vi kom til flyplassen, var nordmennene raske med å komme seg inn, og vi stod først i køen. Men hvordan ble vi de siste av gruppen til å komme oss på flyet? Jo, det er tydeligvis litt av en snikekultur. Spesielt hvis man er seint ute. Det er som om man får fripass eller noe… Sære greier! Håpløst for nordmennene som er vant til å vente på turen sin, med andre ord. Men vi barska oss da opp til slutt, kom oss på flyet!

Så en flott tur til et lite Utopia av et land !

Running for Motherland

Vel gjennomført maraton !

Småplukk fra en sofa i Nairobis farligste strøk…særlig!

Nå er det en stund siden forrige blogginnlegg ja. Og det beklager jeg. Men slik blir det bare innimellom. Lev med det.

I skrivende stund ligger jeg syk i en leilighet i Nairobi, mens de andre er ute å spiser. Vi ankom ved mørkets frembrudd i går kveld, og tok inn hos Maren og Mattias i Pumwani, Nairobis farligste strøk. Ledelsen for YWCA i Nairobi var tydeligvis ikke klar over at vi skulle komme i går, noe som ble klart da vi ringte fra bussen for å høre med transport fra busstasjonen. ”What, are you arriving today?” Ehm, ja, vi satt da på bussen vi. Så da måtte de hive seg rundt og ordne med kost og losji til oss. Men vi ville heller til Maren og Mattias – mye mer hygge enn YWCA Hostel, tenkte vi.

Men det kom da en sjåfør for å kjøre oss. Han var meget så bekymret over det lugubre strøket vi hadde tenkt oss til. Men ingen fare, komplekset til St. John´s Community Center hvor Maren og Mattias har egen leilighet, er godt bevoktet. Høye murer og vakter rundt det hele. Ja, det er faktisk så trygt at vi hadde problemer med å komme oss ut i dag tidlig…

Noe som bringer meg inn på noe annet. Hva har vi bedrevet tiden med i det siste?

Jo, i dag deltok vi alle mann alle, på hver vår måte, i Nairobi Marathon. Maren løp 10km, og hadde alt for mye energi da hun var ferdig. Hans Christian og Mattias løp ”Full Marathon” på 4,2 mil – vi er superstolte. Sol og jeg hadde meldt oss på en litt mildere versjon, nemlig Family Fun. Takk Gud for det, for jeg hadde ikke vært i stand til å løpe i dag…eller noen annen dag for den saks skyld… Men vi hadde det mektig gøy! Det var felles oppvarming, du kunne få ansiktsmaling og ballonger, og under den 3km lange marsjen fikk Sol gleden av å tråkke på en klovn som hadde ”besvimt”. Er ikke det bare alles drøm?

Ikke bare fikk vi überkule T-skjorter, vi fikk også løpe (eventuelt gå) for en god sak! For det første går påmeldingspengene til foreldreløse barn, og for det andre hadde vi bestemt lage en innsamlingsaksjon ut av det hele. ”Running for Motherland”. Det har nemlig vært en brann i Motherland, et slumområde i nærheten, og 80 familier har blitt husløse.
Check it out:
http://mareniafrika.blogspot.com/2009/10/running-for-motherland.html

Hva har vi drevet med ellers de to siste ukene?

Vi har hatt studieuke. Nå har vi levert vår første oppgave til Høyskolen i Oslo, og har dermed ingen flere ”pressing matters” eller ting vi må gjøre. Nesten i alle fall. I alle fall ikke like stressende. Og vi kan sende skolebøkene hjem med mamma og pappa, når de kommer i november. Det tror jeg er det beste ved det hele.

Vi har plukket søppel. ”Likoni Clean-Up”. Hvitmaling av steiner, og all søppel som lå og slang omkring på aktivitetssenteret til YWCA på Likoni ble samlet opp. Litt demoraliserende og se at de bare brant all søpla etterpå, men…slik gjør man det i Kenya! Noe av grunnen ligger også i at de som skulle hente søpla ikke kom. Og når folk fikk brus på slutten, tror du de klarte å hive korken i søppeldunken? Nei. Men. Rent ble det da likevel! En god følelse å ha gjort noe helt konkret.

Vi har vært en helg i South Coast, ved Diani Beach. Greit nok, det var egentlig ikke en helg. Det ble heller en hyperferie på under 24 timer, men det var riktig så godt. Det er et helt nydelig fantastisk

Vi har blitt klusset på med hårfarge. Vi var på et slags ”dagbarnehjem” i samarbeid med YWCA, og der drev de med så mye rart. De lagde klær, såpe og kaker, og de kunne hennamaling. Bare tydeligvis ikke så godt som det bildet vi fikk se tilsa. Henna er vel opprinnelig en asiatisk dekorasjonsform, hvor man pynter hender og føtter med vakre mønstre. Den hennaen vi fikk var heller…ikke så fin. Det kom ei jente med asiatisk svart hårfarge og en pinne – og begynte å skrible løs.

Vi har møtt mange nye mennesker. Det er helt fantastisk hvor mange mennesker man begynner å snakke med når man er ”ute i verden” over lengre tid. Mitt inntrykk i alle fall. Og det er også bemerkelsesverdig hvor fort man blir ”kompiser”, bare fordi man har noe til felles – for eksempel at man kommer fra Norge, eller et annet vestlig land for den saks skyld. Vi har blitt kjent folk fra Norge (blant annet vennene til Åse, som vi tok fly med ned hit – verden er liten!), Sverige, Canada, USA, Tyskland, og UK – mange fra UK! Artig. Jeg koser meg. Det er gøy. Også må man prøve å leve litt i nuet. Være litt spontan, slik at når noen sier ”Hei, bli med oss til South Coast”, så svarer man ”Ja, klart det!”

Ellers har jeg vært på min andre utflukt i Mombasa by på egenhånd. Og det går jo fint som bare det! Så mamma kan puste lettet ut, sammen med HC.

Og nå er vi altså i Nairobi. Skal reise til Etiopia på onsdag, for å være med på en African Allianse-konferranse. Så nå er vi spent på hva som ligger i vente.

Det var alt for nå. Tror jeg. Må legge meg til å sove før feberen tar knekken på meg.

”Kwaheri, so long, take care!”
(Direkte sitat fra den lengste telefonavslutningen jeg har hatt med en kenyaner. Jeg var i sjokk.)

Surprise visit from Nairobi !

Vi har jo hatt en del kontakt med Maren og Mattias, det andre reiseteamet i Kenya. Vi visste derfor at Mattias hadde bursdag nå på onsdag som var, og at Maren var syk. Stakkars Maren som lå hjemme på sofaen og var syk, hun hadde til og med ringt oss på fredag morgen fordi hun kjedet seg så fælt... Men hvor var hun egentlig? Jo, akkurat ankommet Mombasa.

Det var helt hurra-meg-rundt og heisann-hoppsann da de plutselig dukket opp på YWCA i Likoni. Jeg fikk helt sjokk! Vi skal jo reise med dem til Etiopia i slutten av oktober for en African Alliance-konferranse, og vi har snakket mye om at "Åh, nå er det bare to uker til vi sees igjen" og blablabla... Lure Maren; forrige gang vi pratet på Skype, sier hun "Snakkes plutselig" da vi skulle si hadet. Og vi ante fred og ingen fare, mens de la ville planer om en langhelg i Mombasa...

Så nå koser vi oss fælt med nordmannbesøk. Jippi :)
(Bilde: Maren og Angela)

...med hakke og spett!

Vi har tilbrakt en uke med miljøgruppa Active Youth, og hva har vi gjort? Jo, vi har gravd hull i bakken.

Active Youth er en gruppe ungdommer som har dannet en miljøgruppe under YWCA, og som jobber for å etablere seg som en selvstendig organisasjon. Lederen heter Daniel Saya, og er en skikkelig ildsjel. Han har mange tanker og idéer, og kan innimellom (etter min oppfatning) stille de rareste spørsmål om Norge og vårt samfunn, med våre organisasjoner, vår kultur og våre normer. Men det blir interessante samtaler ut av det - her har man kulturell interaction på høyt nivå!

De jobber selvsagt også for miljøet, og treplanting er en skikkelig hit i Kenya. Ikke bare er det bra for å redusere CO2-mengden i atmosfæren, men det hjelper også til å kjøle ned klima (og det skal ikke jeg stille meg i veien for). På den måten får skolebarn også litt skygge, noe en rektor vi snakket med syntes var utrolig essensielt... Trærne som plantes hjelper også til å holde på fuktighet, slik at jorda ikke tørker ut i like stor grad og fremdeles kan anvendes til matproduksjon, and so on. I Kenya er tørke nemlig et stort problem, noe fordi vannlagrene og organiseringen av disse har vært forberedt i liten grad, men også på grunn av de store klimautfordringene hele verden står ovenfor. Her i Kenya har vi virkelig sett viktigheten av "Climate Justice". Det er en ganske håpløs situasjon for en selvforsynende bonde når jorda hans er så tørr at den sprekker opp...

Så i påvente av regn har vi gravd hull i jorda. Min måte å "redde verden på" for øyeblikket - med hakke og spett!

Dette arbeidet skal forresten ikke undervurderes, det er tungt arbied. Og jeg fikk faktisk et par blemmer. Men, det er jo grenser for hvor store anstrengelser gutta lot oss utsette oss for... Må jo huske på at vi for det første er lyse i huden og ikke tåler å være så mye i den stekende, brennende sola. For det andre er vi jo tross alt jenter... Jeg fikk da vist dem at jeg faktisk fikk til jeg og, fikk til og med et anerkjennende nikk, men ja. Får vel krype til korset og innrømme at det nok hadde tatt lang tid om jeg skulle gjort alt selv. Greit med litt mannkraft og! Selv om det skal nevnes at de var sånn omtrent 10 stykker til å grave ett hull, og brukte nærmere 20-30 minutter på det...

Snikfotografering! - Om kenyanere og mobiltelefoner

Du står å nyter utsikten på ferga, og aner fred og ingen fare mens du betrakter det grønne vannet, den blå himmelen og solen som stråler brilliant. Idyll idyll.

Så snur du deg rundt for å se på menneskemengden som er stappet sammen på ferga som sild i tønne. Plutselig hører du en digital knipselyd; den lyden som kommer når du tar bilde med mobiltelefon. Du ser deg rundt, og merker at det står en mann med mobiltelefonenen godt synlig rettet mot deg. Det kommer en knipselyd til, og så legger han mobilen i lomma.

Passe forfjamset ja, men er det første gang? Neppe.


Mobilkulturen i Kenya er nokså anderledes i Norge. Ja, selvsagt har vi hatt tilfeller av folk som er blitt snikfotografert med mobiltelefon, og hva annet ber man om når man går rundt i Mombasa som et vandrende fascinasjonsobjekt?

Her er i alle fall noen småting jeg har lagt merke til angående kenyanere og mobiltelefoner:
De har ikke funnet lydløs-knappen!
Man hører mobiltelefoner hele tiden. De er høylydte og jalla. Og de må jo bare mangle en lydløs-knapp, i og med at ingen klarer å finne den. Hvis jeg hadde fått ett øre for hver gang en mobil forstyrret en samling... For enhver anledning så er det minst en mobiltelefon som ringer; i kirken, i møter, når man ber, når man har en privat samtale, i undervisning, og ikke minst hvis det er en tale av noe slag.

Mobil er bare superkult
Slik som jeg har opplevd det, er ikke mobilbruken så veldig diskret heller. Hvis noen hadde glemt å skru telefonen på lydløs i Norge, ville man blitt kjempeflau når telefonen forstyrret noe som pågikk, og stresset med å få skrudd den av. Her, i Kenya, virker det derimot som om det er litt stas når telefonen ringer; de er nemlig ikke så veldig raske med å dempe den sinnsykt høye jallatonen, og i stedet for å skru av telefonen, så tar de den og begynner å snakke i stedet. Noen løper ut i hui og hast, mens andre blir sittende midt i undervisningen, møte eller what ever å snakke lavmælt. Og hvis telefonen ringer under en bønn, da ber man selvfølgelig ferdig før vedkommende som eier telefonen tar den. Jeg har til og med opplevd at en mann svarte telefonen og gikk, for så å komme tilbake tre minutter senere - midt i sin egen tale!

Fjortizzzzz.......
Det er ikke et sjeldent syn å se ungdommer (og voksne mennesker i noen tilfeller) sitte samlet rundt en mobiltelefon og digge til musikk. Veldig tøft.
Og de sender helt syke meldinger noen av dem...

"May u wake up in the arms of AnGELS & EVery dREam of yours FalLS on God'S lap so that He can take Your HoPES & make ThEM UR LIFE! Hav a lovly wekend!"

...men det er da bare kos!

Brå avslutning!
I Norge kan det forekomme slike kleine "Ok, hadebra", "Ja, hadebra ja", "Ja, ha det godt", "Ja, du også", "Vi snakkes om ikke så lenge", "Neida, vi prates nok fort igjen", og så videre, og så videre, og så videre...
Kenyanere, i alle fall de jeg pleier å snakke med på telefon, kan gjerne legge på før samtalen i det hele tatt er slutt for min del! De kan ringe deg for å spørre om noe, og med en gang de har fått svar på det spørsmålet sier de "Ok!" og legger på raskere enn svint.
Og noen ganger kan jeg stille et høflighetsspørsmål som "Hvordan har dagen din vært?", og da svarer de ett eller annet helt uhørlig, og legger på.

De babler og skriker i vei...
Selv om de snakker nesten uhørlig når du virkelig trenger å høre hva de sier til vanlig, skriker de nokså høydt i telefonen. Og snakker i et forrykende tempo - det er en utfordring å få med seg alt de sier, delvis fordi de snakker så fort, men også delvis fordi man må holde telefonen på en armlengde avstand...

Mer kommer jeg ikke på i farta, kos dere... :)

"Dodging bullets..."

I dag har vi nesten satt hjertet i halsen to ganger; vi trodde nemlig at vi skulle få skikkelig "reprimands" av ledelsen i YWCA. Der kan dere se hvor nervevrak man kan bli av å gå på tærne. Kulturforskjeller altså!

OK, let me break it down to you:
Når vi nå har bodd på YWCA Guest House i Kizingo, på Mombasa Island, har vi ikke fått noen særlig innføring i normer og regler på hotellet. Hvis man ser bort i fra de tre A4-arkene som henger på rommet. Der står det blant annet at vi skal kle oss anstendig når vi beveger oss fra dusjen til rommet, levere nøkkelen i resepsjonen når vi går, og så videre. Så det har vært en gradvis tilvenningsprosess fra vår side, kan man si. Men, det vi ikke vet så mye om er innetider. Vi har jo ingen innetider sånn konkret, men vi har fått anbefalt å ikke være ute til så mye senere enn 8 om kvelden, og da må vi bruke andre transportmidler enn beina våre, av sikkerhetsgrunner.

Men, i går så kom vi litt veldig mye seinere hjem enn 8. Og selv om ingen egentlig kan kjefte på tre voksne mennesker for det, var hjemkomsten preget av en slik "nå sniker vi oss inn etter en kveld på byen"-følelse. Og det er jo tullete. Men likevel, man vet jo aldri. De kjønndeler jo etasjene her, mener jeg!

Første hjerteklapp fikk vi dermed i dag tidlig, da vi møtte Phidilia som er kontaktpesonen vår.
Phidilia: "There is some urgent matters that we have to talk about. I'm sorry we weren't clear about this before..." og her var det jeg holdt på å sette hjertet i halsen av frykt for en skjennepreken. Men, det viste seg at hun bare måtte fortelle oss at vi må flyttes til gjestehuset på Likoni, aktivitetssenteret på fastlandet. Det kommer nemlig et stort selskap stamgjester, og for å få plass til dem på Kizingo, må de flytte oss. Altså, årsaken er fordi de ikke vil miste kunder, og har da ingenting med vår oppførsel å gjøre. *phu*
Bullet number one - dogded.

Andre gangen var da hovedmanageren for de to gjestehusene kom å sa hun måtte ta en alvorsprat med oss. "I really need to talk to you for a minute." Vi ble med inn på kontoret, nysgjerrigheten pirret og nervene på høyspenn. And off she went. Hun hadde blitt oppringt av bestyrelsen på gjestehuset i Kizingo, for de hadde noe de måtte vise henne. Noe de hadde funnet på mitt og Sols rom. Noe i en viss rosa toalettmappe... Noe som hadde forstyrret dem så mye at de følte de måtte ta kontakt med manageren, slik at hun kunne ta opp dette med oss.

Og det var her hjerteklappen begynte. Jeg så for meg "moral og etikk"-preken i forbindelse med prevensjonspiller. Eller hodepinetabletter, for alt jeg vet! Men vet dere hva det var? Sol hadde ikke klart å lukke toalettmappen sin slik at det var en liten glippe. Og i den lille glippen kunne man se noen pengesedler. Og det var å friste personalet. Og slike godtroende mennesker må man ta et alvorsord med! Selv gode mennesker kan bli besatt av djevelen..

Så, denne alvorspreken handlet altså ikke om vår eventuelle dårlige oppførsel, men heller om hvordan vi må begynne å tenke på menneskehetens svakheter.
Bullet number two - dodged!

Nå har vi funnet en perle blant de sjeldne - en restaurant med god mat og TRÅDLØST INTERNETT. Og beliggenhet? Fem minutter med TukTuk fra YWCA Guest House, og rett ut i havgapet. Og hvor mye må vi betale for denne luksuriøse internettkoblingen? Ikke en døyt. Men det hjelper jo på at vi bestiller en brus til 8 norske kroner, eller en middag til 19 norske kroner. Befinner oss i Seventh Heaven...

Her forleden kunne vi se hvaler fra her vi sitter nå. Hvaler altså - helt ekte levende ville hvaler! I havet! Rett utenfor her!

Og dere skulle forresten sett månen nå - den er helt orange og henger nesten ned i havet!

God kveld for nå, nå må jeg TukTuke hjem og pakke. Det var jo tross alt i dag tidlig vi fikk vite at vi måtte flytte. "Vil dere flytte i kveld, eller i morgen tidlig?" Er ikke så mange valgmulighetene da nei, jeg har jo tross alt pakket alt ut av den 150 liters store bagen min...

It's fun to stay at the YWCA Guest House

Som sagt så var ikke fascilitenene på “the Y” noe særlig å skryte over akkurat. Men vi kan ikke klage, doene flusher ned som bare det og lårmusklene har godt av litt styrketrening. Det synes slik at de andre som bruker doene, følger regelen fra filmen ”Meet the Fuckers”; If it’s yellow, let it mellow. If it’s brown, flush it down… Alltid koselig. Noe av forklaringen kan vel ligge i at vi bor på bakkeplan, sammen med mennene, mens kvinnene er plassert i andre etasje. Ikke vet jeg, men menn har kanskje ikke samme behovet for å trekke ned etter seg. Miljøvennlig.

Dusjene er greie, god stråle og man sklir i alle fall ikke på sementgulv. Det har jeg i så fall til gode å erfare. Det farligste som har skjedd i forbindelse med dusjing er at jeg holdt på å snuble i et innsekt større en storetåa mi, som lå og sperret inngangen til dusjen…
Dusjen er forøvrig et rom med et vannkanneliknende dusjhode. Men funker fett. Jeg er fornøyd, så lenge ikke kjolen min blir våt. Den må forøvrig henge inne i dusjrommet, for vi må kle oss anstendig når vi går mellom rommet vårt og fellesdusjen. Ikke noe håndklebekledning her nei! Og det er jo egentlig ganske praktisk, for vinduet i dusjrommet er ikke akkurat tildekt. Det er faktisk ganske gjennomskuelig, hvis man tar det store hullet i glasset med i betraktning. Men så vidt jeg kan skjønne er det ingen som klarer å se inn til meg i dusjen. Det er nemlig en tre meter høy murvegg rett utenfor. Så om noen prøver å klatre opp, hører jeg forhåpentligvis pusting og pesing i god nok tid til å knabbe til meg kjolen min – og her kommer det praktiske – og dekke meg til. Så jeg har en plan! Og ingen kan vel benekte at det er ganske så eksotisk å se den blå himmelen og palmene som svaier i vinden mens man står i dusjen..?

Når man bor på et nytt sted er det alltid spesielt én ting man er opptatt av: Hvordan er maten? Og hvordan er maten på YWCA Guest House? Jo… Det man må huske på er at matvanene i Kenya er nokså forskjellige fra i Norge. I Norge så er frokosten et viktig måltid, lunsjen er som regel ganske lett, også spiser vi heller en skikkelig middag. I Kenya derimot, her er frokosten bare noe lite man tar for å holde seg i gang til lunsjtid, lunsjen er stor og kan ofte bestå av ris eller en blanding av bønner og mais, litt grønnsaker (greenich eller noe, som faktisk er en klase med grønne saker) og kanskje noen chapati attåt, mens middagen er ganske seint på kvelden, 7-8 tiden. På gjestehuset består frokosten av doughnuts og te, mens middagen består av ris eller ugali (en slags maisstappe), kjøttsuppe (eller suppe med noen fettslintrer om du vil) og kål. Hver dag. Hittil i alle fall. Alt i alt smaker det jo godt, men kan vel bli litt ensformig i lengden. I helgene serverer de lunsj også. I dag spiste jeg noe jeg trodde var poteter, uvanlig søte poteter, det skal sies. Halvveis ut i måltidet innså vi at det var kokte bananer. Veldig godt! Her har de nemlig spesielle bananer for matlaging. De smaker herk hvis man prøver å spise dem som vanlige bananer. Altså; spesielle bananer for koking – ikke prøv dette hjemme!!

Ellers sa vi jo at vi fikk en heller kald velkomst med lite oppmøte. De som derimot møtte opp i flertall var flaggermusene! Det er sykt mange flaggermus her på ”the Y”, og de er ikke akkurat små. Jeg trodde først det var kråker som drev og flakset rundt, men fikk tatt dem i nærmere betraktning da en flaggermus nesten fløy inn i oss på vei til rommet. De er egentlig ganske fryktinngytende. Jeg har hørt at flaggermus liksom skal være redd for lys og så videre, men ikke de i Kenya nei! I alle fall ikke de utenfor døra mi…

Men jeg må jo bare innrømme det at området rundt der vi bor gjør opp for alle fasiliteter som kommer til kort – hvis jeg konsentrerer meg hardt nok kan jeg høre havet i søvne! Eller… det er i alle fall ikke lange biten å gå rett ut i havgapet. Og det er bare helt fantastisk. Skal man bo på et så varmt sted som Mombasa, MÅ man bo ved havgapet – det eneste stedet som er holdbart, med en herlig bris fra havet og hvalsafari i ny og ne.

Mombasa - "Final Destination"

ENDELIG kom vi oss ned til Mombasa!

DETTE INNLEGGET ER EGENTLIG IKKE FERDIG, MEN FØLER PRESSET OVER Å PUBLISERE ET ELLER ANNET...

Vi ankom fredag kveld, etter en 8-timers lang busstur. Reisen gikk smertefritt. Bussen overgikk alle forventninger; hadde forberedt meg på et skrekkscenario med humpete veier, svette afrikanere som sild i tønne og kaklene høner på vei til markedet. Men veiene var greie, bussen var romslig og ingen høner var med på reisen. Eneste var en baby bak oss, men det kom ikke et pip fra den fronten.

Da vi kom til Mombasa var vi ikke helt sikre på hva som skulle møte oss. Eller hvem, for den saks skyld. Vi satset derfor på at noen skulle finne oss, vi er jo tross alt ikke så vanskelige å legge merke til; tre mzunguer som ser sånn passe bortkomne ut. Problemet fremstod derfor ganske klart da det viste seg at alle taxisjåførene hadde tenkt til å kjøre oss. Tusen takk for behjelpeligheten, men hvordan i heiteste skal vi finne ut hvem som egentlig er der for å hente oss når alle roper ”I drive you, I drive you!” ? Heldigvis hadde mannen et skilt. Phu, takk og takk.

Vi ble innlosjert på YWCA Guest House, og det var…en interessant opplevelse. For det første tok det sykt lang tid å sjekke oss inn, det var visst ingen der som visste hvem vi var eller hva vi skulle, og for det andre var det en smule vanskelig å være positivt innstilt til fasilitetene, ettersom vi var varme, slitne og lettere oppgitt fraværet til kontaktpersonen som skulle ha vært der. Fikk senere vite at hun hadde hatt noen problemer med en syk mor, men det viste vi ikke der og da. En mindre varm velkomst kan man si.

Som sagt virket fasilitetene mindre innbydende ved første øyekast, og rommet er nokså lite for to personer. Men vi prøvde så godt vi kunne og holde på positiviteten. Her er f.eks. vår positive liste over rommet vårt:
senga er vannvittig myk
vi har fått vask på rommet (mitt "eneste" ønske for rommet)
en veldig effektiv vifte i taket (det trengs, så kjempebra!)
gulvet er såpass lite ekkelt at vi kan gå på det uten sko (og det er ingen selvfølge)
HC fikk et rom som er tre ganger så stort som meg og Sol (som deler rom), så dermed er hans rom et naturlig møtested.
- Ergo; vi slipper å rydde _hele_ tiden.
De har til og med tatt seg bryet ved å "tegne på" et speil på veggen, siden vi ikke har et ordentlig et :)
Ellers kan vi kose oss med stort forbedringspotesiale - Gleder oss til å dekorere!

I etterkant ser alt selvsagt mye bedre ut. Vi fikk helgen fri, og fikk utforsket Mombasa litt på egenhånd – mye takket være Angela, ei jente i CfC-programmet som er fra Mombasa. Hun kom og møtte oss, og satte oss litt inn i hva som er hvor og hvordan man kan komme seg rundt. Kjempemessig! Malaika – Min engel : ) Vi hadde nok vært ganske fortapt uten henne, så det var heldig for oss at vi kjente noen her!

Så helgen har gått med til å gå litt i byen, men for det meste til å slappe av på stranda. På lørdagen var vi på Pirates Beach, nord for Mombasa. Helt vannvittig stemning; kameler på stranda, Bob Marley-jamming fra høytalerne, og masse folk! Og alle synes at vi er utrolig interessante og fascinerende, og ikke minst tror de at vi har rumpa full av penger, så man får jo ikke et øyeblikks fred. Vil de ikke slå seg ned og ta en prat, prøve å kapre deg med på en kamel- eller seiltur, så går de rett forbi, gjerne så nærme som mulig, for å få en ordentlig god titt. Sol sverger en mann holdt på å tråkke på meg en gang. Fantastisk. Og de skjems ikke over å stirre så åpenlyst heller, så en parering ved å stirre tilbake funker dårlig. Og når man skal bade samles alle rundt deg, sånn helt tilfeldigvis. Etter å ha havnet midt oppi en afrikansk storfamilie av noe slag, presterte jeg å ha et halvveis svømmekurs. Hmm, i alle fall i omtrent 5 minutter. Også stakk jeg.

Så, alt i alt, jeg har det veldig bra, storkoser meg med program og studier :)