Home sweet home

I skrivende stund er det 6 dager til avreise Norge. Ikke verst. Vi gleder oss stort til kuldegrader og norsk jul :)

Siden sist har vi altså vært på ferie i Lamu, og deretter på en ukes opplegg i Tana River. Der opplevde vi en liten bit regntid - veiene ble til elver. Fascinerende, og veldig skummelt å kjøre motorsykkel på gjørmeveier. Vi lever farlig her i Kenya.

På vei hjem stoppet vi et drøyt døgn i Malindi, bare for å ha gjort det også. Og det var vi glade for at vi gjorde. Fikk sett litt av byen, litt av bygda, og spist italiensk is og hørt kenyanske unger skrike "Ciao! Ciao! Caramella!" .... Hva i..? Italienerne har invandert kystbyen... Men greit å oppleve.

Nå er vi endelig "hjemme" i Mombasa. Veldig godt. Nå skal det pakkes. Og vasker. For hånd.

Etter vi har gjort oss ferdig med Mombasa er det tog til Nairobi på tirsdag, og fly hjem til Norge på fredag. Det blir bra!

So long :)

Lamu - Himmel på jord

Nå har vi hatt en uke med ferie i Lamu. Og det var bare helt fantastisk. Skal tilbake til en dag.

Esler i gatene, trange smug, damer i sjal, lange hvite strender så langt man kunne se, safirblått vann, snorkling, grilling og bål på stranda, hei-hå, en flaske med rom......

En veldig bra ferie :)

Mor & Far på besøk

Reiseteam Mombasa har hatt besøk hjemmefra, og har hatt stor glede av det. Pappa HC kom å møtte HC og Sol i Nairobi den 5.november, mens Lisa-Marie tok flyet ned til Mombasa for å møte mor og far på Moi International Airport den 6.november. Det var stor stas.

Jeg hadde selvsagt store planer om å stå klar på flyplassen når mamma og pappa ankom, gjerne med en pose ”Out Of Africa”-nøtter og bananer. Slik gikk det ikke. Det finnes det en lang forklaring for. Det begynte med at pappa sendte melding om at de var forsinket, fortsatte med trafikkork, mye tuting, og en mann som prøvde å dra matatusjåføren min ut av vinduet, og endte med at jeg kom flyvende uten hjelm på en motorsykkel. Men gjensynet var stort, åkke som. Og jeg hadde faktisk nøtter og bananer med…

Veldig gøy at mamma og pappa har fått oppleve litt av hverdagen min her i Mombasa. Så slipper jeg å skravle hull i hodet på dem når jeg kommer hjem. De har også fått være med på alt opplegget jeg har drevet med denne uken, pluss litt ekstra, så det ble virkelig litt av en ferie for dem!

Noe av det vi har gjort:
- Tok dem med på alle yndlingstedene våre
(Kalabaza Restaurant, Shelley Beach, Mama Mgina Drive…)
- Barnehjemsbesøk på Miji Wa Salama Children’s Home

Vi delte ut flere kilo med ting&tang som foreldrene våre hadde med seg hjemmefra. Og det ble tatt imot med glede, sang og dans. Tusen takk til alle som bidro J
- Pirates Beach og båttur i ekte turistånd, med snorkling i Det Indiske Hav
- Likoni-venting
- Dagstur til Tanzania. Vi drakk en brus, og dro tilbake.
- Trasket en tur på landsbygda, og sett på grønne
- Sett den største firfirslen jeg noen sinne har sett. (Når døde dinosaurene igjen?)
- Matatu og Tuk-Tuk (Ja, vi fikk mamma inn i en matatu til slutt…)
- Strandliv
- Mat til barn
- Mye god mat
- Nordmanntid med Flåklypa

- Demonstrert god pruting
(Tror forhandlingssjef Trond Tveit Selvik ble en smule imponert faktisk)

Her kommer noen bilder i hulter til bulter...














Også veldig morsomt at de fikk se hvordan jeg bor. Pappa tok seg en rundtur, kom tilbake og sa: ”Det var da ikke så ille det her”. Mor derimot, etter hun hadde fått sett seg om: ”Jo vet du hva, det var verre!” Så da vet jeg det. Pappa tror på alt jeg sier, mamma tar det med tre klyper salt.










Ellers tror jeg mamma og pappa syntes datteren maste fælt på dem.. ”Husk solkrem nå da” og ”Må du virkelig ha med det kameraet pappa?”. Jeg var like masete og engstelig for dem, som det kenyanerne var for oss, da vi først kom hit. Og det var jo ganske så irriterende. Men neimen om noe skal skje på min vakt! Man kan jo si at det ikke var helt grunnløs masete da, i og med at pappa dro hjem med merker rundt halsen etter episoden hvor en kar prøvde å ta kameraet fra han, og både mor og far var nokså røde i fjeset… Men noe må de da ha som bevis for 10 dager i Kenya!

Etiopia - mitt Utopia

Vi var altså på African Youth Summit 2009, i Addis Ababa fra 28.oktober til 5.november. Og det var faktisk en veldig bra uke med masse bra mennesker. Litt rocky start, men det tok seg fryktelig opp på slutten.

Vi var jo ikke helt i målgruppen, så det ble en del lange timer på en hard stol. Dette var hva som ventet oss:
This summit is not:
- an event
- an opportunity to see Ethiopia
- a holiday
… så da røk jo alle våre visjoner om hva denne uken skulle være.

Men vi lærte da ett og annet nyttig. Vi var flere ”vestlige” gjester til stede på samlingen, så vi tok oss noen få friheter, som å ikke alltid å være til stede... Kan jo ikke være i Addis en hel uke, uten å se noe mer enn veien til og fra flyplassen! Det er jeg glad vi gjorde. Man skulle tro Kenya og Etiopia var to nokså like land, men neida! De er så anerledes de kan få blitt.

Så dette er Etiopia for meg:
- Blåe bobler & ladaer – overalt!
- Høyrekjøring
(nå er jeg helt desorientert når det kommer til bilkjøring, og har bestemt meg for ikke å kjøre bil før mars en gang…)
- Søte mennesker, de fleste er veldig pene, også sier de ”ishi” hele tiden. Ishi, ishi, ishi… Supersøtt!
- God mat, masser av det
- Fengende musikk
- Mange nye bekjentskap
- Aj = Nei
(Så når en gategutt henger seg i armen din, roper du ”Ajajaj”)
- Au = Ja
(Så når noen skader deg, bør du passe deg for å si ”Au”)
- Bakvendtland DeLux! Tid og dato var helt på hodet…
2009  2002, nyttår i slutten av september, og jul i januar.
Klokka 12  klokka 6, 11  5, 10  4, og så videre… Superforvirrende!

Hva opplevde jeg der?
Flere timer med venting på et kjøpesenter, hvorpå vi ble beskyldt for å sumle og sinke..?

Løve Zoo i Etiopia er beviset på at dyr har det best i frihet. Fy. Og at europeere kan behandle løver bedre enn landsmenn tydeligvis gjør…

Addis rundt med minibuss (i flertall)

Pick Pocketing! En mann som passerte prøvde helt klart å dytte noe ut av lommen min. Jeg ble så forfjamset at jeg ikke klarte å bli sint, bare snudde meg og stirret etter mannen med munnen på vidt gap. ”That man just tried to pick my pocket!” Tror det var turens speningstopp.

Taxi turer. Hver eneste gang vi tok taxi (alle begge to gangene), så gikk søren meg bilen tom for bensin! Også måtte vi rulle den ene i gang, bakover en bakke på en motorvei…

Nordmannbesøk! Camilla og Thomas var i Etiopia, så vi møtte med dem. Helene og Kristina, som er med i CfC og hoster i Etiopia, ble også med. Utrolig koselig!

”Min første matforgifting”, og dermed ”mitt første klinikkbesøk” med påfølgende ”min første antibiotikakur”
Så da jeg var på klinikken 02.11.2009, så var det altså i Etiopia 23.02.2002

Konsert, blanding av mix av Norge og Etiopia

Bar i Etiopia, må jo prøves…

Turen til flyplassen var en ganske så interessant kulturopplevelse. Vi skulle ha dratt kl.tidlig, men endte opp med å dra kl.sent. Som i to timer senere. Og da har jo nordmennene begynt å få litt nervøse tiks. Og det hele var så rart, for vi ventet på noen deltakere i all evighet, og da det bare var en person igjen, da dro vi fra han. Han fikk ta en taxi. Når vi først har ventet så lenge, så kan man jo ikke vente i 10 min til! Det går ikke… Og da vi kom til flyplassen, var nordmennene raske med å komme seg inn, og vi stod først i køen. Men hvordan ble vi de siste av gruppen til å komme oss på flyet? Jo, det er tydeligvis litt av en snikekultur. Spesielt hvis man er seint ute. Det er som om man får fripass eller noe… Sære greier! Håpløst for nordmennene som er vant til å vente på turen sin, med andre ord. Men vi barska oss da opp til slutt, kom oss på flyet!

Så en flott tur til et lite Utopia av et land !

Running for Motherland

Vel gjennomført maraton !

Småplukk fra en sofa i Nairobis farligste strøk…særlig!

Nå er det en stund siden forrige blogginnlegg ja. Og det beklager jeg. Men slik blir det bare innimellom. Lev med det.

I skrivende stund ligger jeg syk i en leilighet i Nairobi, mens de andre er ute å spiser. Vi ankom ved mørkets frembrudd i går kveld, og tok inn hos Maren og Mattias i Pumwani, Nairobis farligste strøk. Ledelsen for YWCA i Nairobi var tydeligvis ikke klar over at vi skulle komme i går, noe som ble klart da vi ringte fra bussen for å høre med transport fra busstasjonen. ”What, are you arriving today?” Ehm, ja, vi satt da på bussen vi. Så da måtte de hive seg rundt og ordne med kost og losji til oss. Men vi ville heller til Maren og Mattias – mye mer hygge enn YWCA Hostel, tenkte vi.

Men det kom da en sjåfør for å kjøre oss. Han var meget så bekymret over det lugubre strøket vi hadde tenkt oss til. Men ingen fare, komplekset til St. John´s Community Center hvor Maren og Mattias har egen leilighet, er godt bevoktet. Høye murer og vakter rundt det hele. Ja, det er faktisk så trygt at vi hadde problemer med å komme oss ut i dag tidlig…

Noe som bringer meg inn på noe annet. Hva har vi bedrevet tiden med i det siste?

Jo, i dag deltok vi alle mann alle, på hver vår måte, i Nairobi Marathon. Maren løp 10km, og hadde alt for mye energi da hun var ferdig. Hans Christian og Mattias løp ”Full Marathon” på 4,2 mil – vi er superstolte. Sol og jeg hadde meldt oss på en litt mildere versjon, nemlig Family Fun. Takk Gud for det, for jeg hadde ikke vært i stand til å løpe i dag…eller noen annen dag for den saks skyld… Men vi hadde det mektig gøy! Det var felles oppvarming, du kunne få ansiktsmaling og ballonger, og under den 3km lange marsjen fikk Sol gleden av å tråkke på en klovn som hadde ”besvimt”. Er ikke det bare alles drøm?

Ikke bare fikk vi überkule T-skjorter, vi fikk også løpe (eventuelt gå) for en god sak! For det første går påmeldingspengene til foreldreløse barn, og for det andre hadde vi bestemt lage en innsamlingsaksjon ut av det hele. ”Running for Motherland”. Det har nemlig vært en brann i Motherland, et slumområde i nærheten, og 80 familier har blitt husløse.
Check it out:
http://mareniafrika.blogspot.com/2009/10/running-for-motherland.html

Hva har vi drevet med ellers de to siste ukene?

Vi har hatt studieuke. Nå har vi levert vår første oppgave til Høyskolen i Oslo, og har dermed ingen flere ”pressing matters” eller ting vi må gjøre. Nesten i alle fall. I alle fall ikke like stressende. Og vi kan sende skolebøkene hjem med mamma og pappa, når de kommer i november. Det tror jeg er det beste ved det hele.

Vi har plukket søppel. ”Likoni Clean-Up”. Hvitmaling av steiner, og all søppel som lå og slang omkring på aktivitetssenteret til YWCA på Likoni ble samlet opp. Litt demoraliserende og se at de bare brant all søpla etterpå, men…slik gjør man det i Kenya! Noe av grunnen ligger også i at de som skulle hente søpla ikke kom. Og når folk fikk brus på slutten, tror du de klarte å hive korken i søppeldunken? Nei. Men. Rent ble det da likevel! En god følelse å ha gjort noe helt konkret.

Vi har vært en helg i South Coast, ved Diani Beach. Greit nok, det var egentlig ikke en helg. Det ble heller en hyperferie på under 24 timer, men det var riktig så godt. Det er et helt nydelig fantastisk

Vi har blitt klusset på med hårfarge. Vi var på et slags ”dagbarnehjem” i samarbeid med YWCA, og der drev de med så mye rart. De lagde klær, såpe og kaker, og de kunne hennamaling. Bare tydeligvis ikke så godt som det bildet vi fikk se tilsa. Henna er vel opprinnelig en asiatisk dekorasjonsform, hvor man pynter hender og føtter med vakre mønstre. Den hennaen vi fikk var heller…ikke så fin. Det kom ei jente med asiatisk svart hårfarge og en pinne – og begynte å skrible løs.

Vi har møtt mange nye mennesker. Det er helt fantastisk hvor mange mennesker man begynner å snakke med når man er ”ute i verden” over lengre tid. Mitt inntrykk i alle fall. Og det er også bemerkelsesverdig hvor fort man blir ”kompiser”, bare fordi man har noe til felles – for eksempel at man kommer fra Norge, eller et annet vestlig land for den saks skyld. Vi har blitt kjent folk fra Norge (blant annet vennene til Åse, som vi tok fly med ned hit – verden er liten!), Sverige, Canada, USA, Tyskland, og UK – mange fra UK! Artig. Jeg koser meg. Det er gøy. Også må man prøve å leve litt i nuet. Være litt spontan, slik at når noen sier ”Hei, bli med oss til South Coast”, så svarer man ”Ja, klart det!”

Ellers har jeg vært på min andre utflukt i Mombasa by på egenhånd. Og det går jo fint som bare det! Så mamma kan puste lettet ut, sammen med HC.

Og nå er vi altså i Nairobi. Skal reise til Etiopia på onsdag, for å være med på en African Allianse-konferranse. Så nå er vi spent på hva som ligger i vente.

Det var alt for nå. Tror jeg. Må legge meg til å sove før feberen tar knekken på meg.

”Kwaheri, so long, take care!”
(Direkte sitat fra den lengste telefonavslutningen jeg har hatt med en kenyaner. Jeg var i sjokk.)

Surprise visit from Nairobi !

Vi har jo hatt en del kontakt med Maren og Mattias, det andre reiseteamet i Kenya. Vi visste derfor at Mattias hadde bursdag nå på onsdag som var, og at Maren var syk. Stakkars Maren som lå hjemme på sofaen og var syk, hun hadde til og med ringt oss på fredag morgen fordi hun kjedet seg så fælt... Men hvor var hun egentlig? Jo, akkurat ankommet Mombasa.

Det var helt hurra-meg-rundt og heisann-hoppsann da de plutselig dukket opp på YWCA i Likoni. Jeg fikk helt sjokk! Vi skal jo reise med dem til Etiopia i slutten av oktober for en African Alliance-konferranse, og vi har snakket mye om at "Åh, nå er det bare to uker til vi sees igjen" og blablabla... Lure Maren; forrige gang vi pratet på Skype, sier hun "Snakkes plutselig" da vi skulle si hadet. Og vi ante fred og ingen fare, mens de la ville planer om en langhelg i Mombasa...

Så nå koser vi oss fælt med nordmannbesøk. Jippi :)
(Bilde: Maren og Angela)