Småplukk fra en sofa i Nairobis farligste strøk…særlig!

Nå er det en stund siden forrige blogginnlegg ja. Og det beklager jeg. Men slik blir det bare innimellom. Lev med det.

I skrivende stund ligger jeg syk i en leilighet i Nairobi, mens de andre er ute å spiser. Vi ankom ved mørkets frembrudd i går kveld, og tok inn hos Maren og Mattias i Pumwani, Nairobis farligste strøk. Ledelsen for YWCA i Nairobi var tydeligvis ikke klar over at vi skulle komme i går, noe som ble klart da vi ringte fra bussen for å høre med transport fra busstasjonen. ”What, are you arriving today?” Ehm, ja, vi satt da på bussen vi. Så da måtte de hive seg rundt og ordne med kost og losji til oss. Men vi ville heller til Maren og Mattias – mye mer hygge enn YWCA Hostel, tenkte vi.

Men det kom da en sjåfør for å kjøre oss. Han var meget så bekymret over det lugubre strøket vi hadde tenkt oss til. Men ingen fare, komplekset til St. John´s Community Center hvor Maren og Mattias har egen leilighet, er godt bevoktet. Høye murer og vakter rundt det hele. Ja, det er faktisk så trygt at vi hadde problemer med å komme oss ut i dag tidlig…

Noe som bringer meg inn på noe annet. Hva har vi bedrevet tiden med i det siste?

Jo, i dag deltok vi alle mann alle, på hver vår måte, i Nairobi Marathon. Maren løp 10km, og hadde alt for mye energi da hun var ferdig. Hans Christian og Mattias løp ”Full Marathon” på 4,2 mil – vi er superstolte. Sol og jeg hadde meldt oss på en litt mildere versjon, nemlig Family Fun. Takk Gud for det, for jeg hadde ikke vært i stand til å løpe i dag…eller noen annen dag for den saks skyld… Men vi hadde det mektig gøy! Det var felles oppvarming, du kunne få ansiktsmaling og ballonger, og under den 3km lange marsjen fikk Sol gleden av å tråkke på en klovn som hadde ”besvimt”. Er ikke det bare alles drøm?

Ikke bare fikk vi überkule T-skjorter, vi fikk også løpe (eventuelt gå) for en god sak! For det første går påmeldingspengene til foreldreløse barn, og for det andre hadde vi bestemt lage en innsamlingsaksjon ut av det hele. ”Running for Motherland”. Det har nemlig vært en brann i Motherland, et slumområde i nærheten, og 80 familier har blitt husløse.
Check it out:
http://mareniafrika.blogspot.com/2009/10/running-for-motherland.html

Hva har vi drevet med ellers de to siste ukene?

Vi har hatt studieuke. Nå har vi levert vår første oppgave til Høyskolen i Oslo, og har dermed ingen flere ”pressing matters” eller ting vi må gjøre. Nesten i alle fall. I alle fall ikke like stressende. Og vi kan sende skolebøkene hjem med mamma og pappa, når de kommer i november. Det tror jeg er det beste ved det hele.

Vi har plukket søppel. ”Likoni Clean-Up”. Hvitmaling av steiner, og all søppel som lå og slang omkring på aktivitetssenteret til YWCA på Likoni ble samlet opp. Litt demoraliserende og se at de bare brant all søpla etterpå, men…slik gjør man det i Kenya! Noe av grunnen ligger også i at de som skulle hente søpla ikke kom. Og når folk fikk brus på slutten, tror du de klarte å hive korken i søppeldunken? Nei. Men. Rent ble det da likevel! En god følelse å ha gjort noe helt konkret.

Vi har vært en helg i South Coast, ved Diani Beach. Greit nok, det var egentlig ikke en helg. Det ble heller en hyperferie på under 24 timer, men det var riktig så godt. Det er et helt nydelig fantastisk

Vi har blitt klusset på med hårfarge. Vi var på et slags ”dagbarnehjem” i samarbeid med YWCA, og der drev de med så mye rart. De lagde klær, såpe og kaker, og de kunne hennamaling. Bare tydeligvis ikke så godt som det bildet vi fikk se tilsa. Henna er vel opprinnelig en asiatisk dekorasjonsform, hvor man pynter hender og føtter med vakre mønstre. Den hennaen vi fikk var heller…ikke så fin. Det kom ei jente med asiatisk svart hårfarge og en pinne – og begynte å skrible løs.

Vi har møtt mange nye mennesker. Det er helt fantastisk hvor mange mennesker man begynner å snakke med når man er ”ute i verden” over lengre tid. Mitt inntrykk i alle fall. Og det er også bemerkelsesverdig hvor fort man blir ”kompiser”, bare fordi man har noe til felles – for eksempel at man kommer fra Norge, eller et annet vestlig land for den saks skyld. Vi har blitt kjent folk fra Norge (blant annet vennene til Åse, som vi tok fly med ned hit – verden er liten!), Sverige, Canada, USA, Tyskland, og UK – mange fra UK! Artig. Jeg koser meg. Det er gøy. Også må man prøve å leve litt i nuet. Være litt spontan, slik at når noen sier ”Hei, bli med oss til South Coast”, så svarer man ”Ja, klart det!”

Ellers har jeg vært på min andre utflukt i Mombasa by på egenhånd. Og det går jo fint som bare det! Så mamma kan puste lettet ut, sammen med HC.

Og nå er vi altså i Nairobi. Skal reise til Etiopia på onsdag, for å være med på en African Allianse-konferranse. Så nå er vi spent på hva som ligger i vente.

Det var alt for nå. Tror jeg. Må legge meg til å sove før feberen tar knekken på meg.

”Kwaheri, so long, take care!”
(Direkte sitat fra den lengste telefonavslutningen jeg har hatt med en kenyaner. Jeg var i sjokk.)