Mombasa - "Final Destination"

ENDELIG kom vi oss ned til Mombasa!

DETTE INNLEGGET ER EGENTLIG IKKE FERDIG, MEN FØLER PRESSET OVER Å PUBLISERE ET ELLER ANNET...

Vi ankom fredag kveld, etter en 8-timers lang busstur. Reisen gikk smertefritt. Bussen overgikk alle forventninger; hadde forberedt meg på et skrekkscenario med humpete veier, svette afrikanere som sild i tønne og kaklene høner på vei til markedet. Men veiene var greie, bussen var romslig og ingen høner var med på reisen. Eneste var en baby bak oss, men det kom ikke et pip fra den fronten.

Da vi kom til Mombasa var vi ikke helt sikre på hva som skulle møte oss. Eller hvem, for den saks skyld. Vi satset derfor på at noen skulle finne oss, vi er jo tross alt ikke så vanskelige å legge merke til; tre mzunguer som ser sånn passe bortkomne ut. Problemet fremstod derfor ganske klart da det viste seg at alle taxisjåførene hadde tenkt til å kjøre oss. Tusen takk for behjelpeligheten, men hvordan i heiteste skal vi finne ut hvem som egentlig er der for å hente oss når alle roper ”I drive you, I drive you!” ? Heldigvis hadde mannen et skilt. Phu, takk og takk.

Vi ble innlosjert på YWCA Guest House, og det var…en interessant opplevelse. For det første tok det sykt lang tid å sjekke oss inn, det var visst ingen der som visste hvem vi var eller hva vi skulle, og for det andre var det en smule vanskelig å være positivt innstilt til fasilitetene, ettersom vi var varme, slitne og lettere oppgitt fraværet til kontaktpersonen som skulle ha vært der. Fikk senere vite at hun hadde hatt noen problemer med en syk mor, men det viste vi ikke der og da. En mindre varm velkomst kan man si.

Som sagt virket fasilitetene mindre innbydende ved første øyekast, og rommet er nokså lite for to personer. Men vi prøvde så godt vi kunne og holde på positiviteten. Her er f.eks. vår positive liste over rommet vårt:
senga er vannvittig myk
vi har fått vask på rommet (mitt "eneste" ønske for rommet)
en veldig effektiv vifte i taket (det trengs, så kjempebra!)
gulvet er såpass lite ekkelt at vi kan gå på det uten sko (og det er ingen selvfølge)
HC fikk et rom som er tre ganger så stort som meg og Sol (som deler rom), så dermed er hans rom et naturlig møtested.
- Ergo; vi slipper å rydde _hele_ tiden.
De har til og med tatt seg bryet ved å "tegne på" et speil på veggen, siden vi ikke har et ordentlig et :)
Ellers kan vi kose oss med stort forbedringspotesiale - Gleder oss til å dekorere!

I etterkant ser alt selvsagt mye bedre ut. Vi fikk helgen fri, og fikk utforsket Mombasa litt på egenhånd – mye takket være Angela, ei jente i CfC-programmet som er fra Mombasa. Hun kom og møtte oss, og satte oss litt inn i hva som er hvor og hvordan man kan komme seg rundt. Kjempemessig! Malaika – Min engel : ) Vi hadde nok vært ganske fortapt uten henne, så det var heldig for oss at vi kjente noen her!

Så helgen har gått med til å gå litt i byen, men for det meste til å slappe av på stranda. På lørdagen var vi på Pirates Beach, nord for Mombasa. Helt vannvittig stemning; kameler på stranda, Bob Marley-jamming fra høytalerne, og masse folk! Og alle synes at vi er utrolig interessante og fascinerende, og ikke minst tror de at vi har rumpa full av penger, så man får jo ikke et øyeblikks fred. Vil de ikke slå seg ned og ta en prat, prøve å kapre deg med på en kamel- eller seiltur, så går de rett forbi, gjerne så nærme som mulig, for å få en ordentlig god titt. Sol sverger en mann holdt på å tråkke på meg en gang. Fantastisk. Og de skjems ikke over å stirre så åpenlyst heller, så en parering ved å stirre tilbake funker dårlig. Og når man skal bade samles alle rundt deg, sånn helt tilfeldigvis. Etter å ha havnet midt oppi en afrikansk storfamilie av noe slag, presterte jeg å ha et halvveis svømmekurs. Hmm, i alle fall i omtrent 5 minutter. Også stakk jeg.

Så, alt i alt, jeg har det veldig bra, storkoser meg med program og studier :)