"Dodging bullets..."

I dag har vi nesten satt hjertet i halsen to ganger; vi trodde nemlig at vi skulle få skikkelig "reprimands" av ledelsen i YWCA. Der kan dere se hvor nervevrak man kan bli av å gå på tærne. Kulturforskjeller altså!

OK, let me break it down to you:
Når vi nå har bodd på YWCA Guest House i Kizingo, på Mombasa Island, har vi ikke fått noen særlig innføring i normer og regler på hotellet. Hvis man ser bort i fra de tre A4-arkene som henger på rommet. Der står det blant annet at vi skal kle oss anstendig når vi beveger oss fra dusjen til rommet, levere nøkkelen i resepsjonen når vi går, og så videre. Så det har vært en gradvis tilvenningsprosess fra vår side, kan man si. Men, det vi ikke vet så mye om er innetider. Vi har jo ingen innetider sånn konkret, men vi har fått anbefalt å ikke være ute til så mye senere enn 8 om kvelden, og da må vi bruke andre transportmidler enn beina våre, av sikkerhetsgrunner.

Men, i går så kom vi litt veldig mye seinere hjem enn 8. Og selv om ingen egentlig kan kjefte på tre voksne mennesker for det, var hjemkomsten preget av en slik "nå sniker vi oss inn etter en kveld på byen"-følelse. Og det er jo tullete. Men likevel, man vet jo aldri. De kjønndeler jo etasjene her, mener jeg!

Første hjerteklapp fikk vi dermed i dag tidlig, da vi møtte Phidilia som er kontaktpesonen vår.
Phidilia: "There is some urgent matters that we have to talk about. I'm sorry we weren't clear about this before..." og her var det jeg holdt på å sette hjertet i halsen av frykt for en skjennepreken. Men, det viste seg at hun bare måtte fortelle oss at vi må flyttes til gjestehuset på Likoni, aktivitetssenteret på fastlandet. Det kommer nemlig et stort selskap stamgjester, og for å få plass til dem på Kizingo, må de flytte oss. Altså, årsaken er fordi de ikke vil miste kunder, og har da ingenting med vår oppførsel å gjøre. *phu*
Bullet number one - dogded.

Andre gangen var da hovedmanageren for de to gjestehusene kom å sa hun måtte ta en alvorsprat med oss. "I really need to talk to you for a minute." Vi ble med inn på kontoret, nysgjerrigheten pirret og nervene på høyspenn. And off she went. Hun hadde blitt oppringt av bestyrelsen på gjestehuset i Kizingo, for de hadde noe de måtte vise henne. Noe de hadde funnet på mitt og Sols rom. Noe i en viss rosa toalettmappe... Noe som hadde forstyrret dem så mye at de følte de måtte ta kontakt med manageren, slik at hun kunne ta opp dette med oss.

Og det var her hjerteklappen begynte. Jeg så for meg "moral og etikk"-preken i forbindelse med prevensjonspiller. Eller hodepinetabletter, for alt jeg vet! Men vet dere hva det var? Sol hadde ikke klart å lukke toalettmappen sin slik at det var en liten glippe. Og i den lille glippen kunne man se noen pengesedler. Og det var å friste personalet. Og slike godtroende mennesker må man ta et alvorsord med! Selv gode mennesker kan bli besatt av djevelen..

Så, denne alvorspreken handlet altså ikke om vår eventuelle dårlige oppførsel, men heller om hvordan vi må begynne å tenke på menneskehetens svakheter.
Bullet number two - dodged!

Nå har vi funnet en perle blant de sjeldne - en restaurant med god mat og TRÅDLØST INTERNETT. Og beliggenhet? Fem minutter med TukTuk fra YWCA Guest House, og rett ut i havgapet. Og hvor mye må vi betale for denne luksuriøse internettkoblingen? Ikke en døyt. Men det hjelper jo på at vi bestiller en brus til 8 norske kroner, eller en middag til 19 norske kroner. Befinner oss i Seventh Heaven...

Her forleden kunne vi se hvaler fra her vi sitter nå. Hvaler altså - helt ekte levende ville hvaler! I havet! Rett utenfor her!

Og dere skulle forresten sett månen nå - den er helt orange og henger nesten ned i havet!

God kveld for nå, nå må jeg TukTuke hjem og pakke. Det var jo tross alt i dag tidlig vi fikk vite at vi måtte flytte. "Vil dere flytte i kveld, eller i morgen tidlig?" Er ikke så mange valgmulighetene da nei, jeg har jo tross alt pakket alt ut av den 150 liters store bagen min...